Alt er i grått. Himmelen er grå, veggene rundt scenen er malt i grått, stemningen er grå. Bare den røde fargen skiller seg ut. Fra månen eller vannet som er stenket av blod.
Det er ingen lystig opera Bjørvika kan gi oss nå før jul. Det er snarere gråhetens tristesse, de fattige menneskene som lever uten håp, uten noen redning, som tråkkes på. Mens sinnet plager dem og driver dem til vanvidd.
Premiere Den Norske Opera & Ballett 25.11.2017 Alban Berg: Wozzeck, med: Audun Iversen, Asmik Grigorian, Eivind Kandal, Thor Inge Falch, Thorbjørn Gulbrandsøy, Tone Kummervold, Frode Olsen, Martin Wölfel, Yngve Søberg, Henrik Engelsviken, regi: Christof Loy, Operaorkesteret, dir.: Lothar Koenigs, samproduksjon med Oper Frankfurt
forestillingfotos: Erik Berg, applausfotos mm: Kulturspeilet
Wozzeck som opera er en moderne klassiker. Vi ble sterkt grepet av denne operaen. Uten gimmick av noe slag, scenografiske eller regimessige miks-maks, her var en historie strippet inn til beinet, grufull og tankevekkende. Inn i dette skjærer Alban Bergs ekspressive musikk inn som sterke vindkast i voldsomme utladninger.
Alban Berg så Büchners drama Wozzeck som teaterstykke og så mulighetene for å skape et operaverk ut av det. Det gjorde han rett i, operaen ble en stor suksess. Dette til tross for at det ikke akkurat var noen Puccini med søte klanger.
Büchner var en fornyer av tysk teater. Han regnes som forløperen til Brecht selv om han var virksom et århundre før. Brecht innrømmer selv sitt slektskap og den gjelden han bærer til ham.
Dette ser vi tydelig i dette dramaet. Det dreier seg om den forhenværende soldaten som blir hundset og plaget av sine medmennesker, det vil si, samfunnet. Ennå en dimensjon legges til: Büchner går tiår forut sin tid og skriver om eksperimenter med menneskekroppen som om vi var i nazistene dødsleire under den annen verdenskrig hvor slikt fant sted under Eichmanns ledelse.
Aller nederst på samfunnsstigen setter Büchner kvinnen Maria, Wozzecks forlovete og mor til deres sønn.
Dramaet bygger på virkelige hendelser som fant sted i Leipzig på begynnelsen av 1800-tallet. Alban Bergs opera er også musikkhistorie, det var den første suksessrike operaen skrevet med tolvtoneteknikk som basis, dvs. at hver note hadde sin «demokratiske» egenverdi. Tross det intrikate og til tider vanskelige og uvandte tonebildet, ble operaen en suksess. Jeg husker at jeg som tyveåring i sin tid kjøpte billett for å se den fra billigste ståplass i daværende Folketeatret på Youngstorget.
Alban Berg var den komponisten av den andre wienerskolen som utvilsomt fikk størst popularitet. I motsetning til Schønberg og von Webern er hans tonespråk «begripelig» og ennå sterkt influert av senromantiske klanger, noe vi registrerer i hans orkesterstykker og den populære fiolinkonserten. Mange så ham som Mahlers arvtaker. Enka, Alma Mahler, ville endog at han fullførte den tiende symfonien. Det holdt med fiolinkonserten som han tilegnet en «engel», Almas datter. Men i likhet med altfor mange komponister døde han altfor tidlig, knapt femti år. Han satte imidlertid spor etter seg, ikke minst med denne operaen hvor han selv utformet den til tider altfor tekstrike librettoen. Det antas at virkelighetens Wozzeck i Leipzig led av depresjon, schizofreni og forfølgelsesvanvidd.
Audun Iversen i tittelrollen sang også dette partiet i Frankfurt og fikk svært god respons. Noe annet er det umulig å unngå å si også her i Oslo. Det er en kjemperolle hvor hovedvekten ligger på uttrykket, det ekspressive. Rollene ar svært utfordrende for vokalistene. Særlig for Maria, litauiske Asmik Grigorian. Men hun mestret godt de krevende partiene.
Denne operapremieren markerer også en begivenhet. Det er den første premieren med den nye operasjefen Annilese Miskimmon, den fjerde operasjefen i Bjørvika-operaens snart ti-årige historie. Det har blåst kraftig rundt henne allerede før hun tiltrådte men nå får hun endelig anledning til å vise det hun er ansatt for å gjøre. Noe bedre enn denne operaen med en slik oppsetning var det vanskelig å finne.
Umiddelbart vekker denne operaen assosiasjoner til film noir der bruk av tolvtonemusikk var vanlig for stemningen og effektenes skyld. Men tonespråket i Alban Bergs opera er ikke ment å være spekulativt. Det er en dramatisk opera. Og det er en opera som gjør inntrykk.
Sterkt inntrykk.
