Groruddalen

Det handler rett og slett om Groruddalen, om en lektor midt i livet som har flyttet fra vestkanten langt opp til  skogkanten og leirhølet ved Alna-elva etter at mannen hennes fikk seg ny dame. For henne blir det et nytt liv fylt av kontraster mot sitt tidligere. Det som møter henne er fremmed, uvandt, uvirkelig og skremmende. Plutselig slår samfunnets elendighet mot henne med en kraft som sjokkerer henne. Det er innvandrerkvinner som ikke kan norsk og beveger seg i følge, alkoholiserte mannfolk og en truende stor bikkje.

Tove Braathen: Effekten av måneskinn på nyfallen snø. Vigmostad & Bjørke 2018, 367 s.

foto: Kulturspeilet

Men hun sliter også på skolen der hun arbeider. Rektoren har fått glimtet av salighetens lys over seg med innføring av resultatsorientert kvantifisering av undervisningen. Hun blir også kjent med en nabo, en bitter gammel dame med rullator som plages av hjerteproblemer. Midt oppi det hele svever det hun kaller «SV-damene» rundt med sin håpløse idealisering og glansbilde-tenking.

Men underveis gjør hun også visitter til sitt gamle miljø i Husebygrenda og disse akademikernes realitetsfjerne livsførsel og tenking står som en virkningsfull kontrast til det hun møter i leirehølet i Groruddalen. Til dels kaller dette på smilebåndet.

Det er jo et litt pussig poeng at i området hun beskriver i sin bok, – Ammerud/Grorud, – har det de siste årene blitt reist et flott ute-amfi som ledd i satsingen på Groruddalen og opp-pussingen av Alna-elva.

Tove Braathen skriver godt og som tittelens antyder blir dette på mange måter en poetisk bok.

Sjekk også

Finn Arnessons saga

Dette er en fortelling, ikke en «malmtung» saga. Eikill sklir godt unna Snorres tungvindte skrivekunst …

Lektor Brock

Småmuntert, underholdende. Det kan man uten videre si om denne boka. Den forteller om en …