Modigliani
amerikansk-fransk film fra 2005
med: Andy Garcia, Udo Kier, Elsa Zylberstein
regi: Mick Davis
Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg sagt at dette er en italiensk film som utnytter alle sine effekter fra seksti-talls sjangeren fullt ut. Men italiensk er ikke filmen. Derimot trår den så absolutt ikke forsiktig når det gjelder å gjøre bruk av effekter som ikke legger noe i mellom i den overdrevne symbolbruken. Derfor blir filmen som helhet noe kunstlet og halvferdig. Vi skulle så gjerne kommet nærmere innpå kunstneren som person. Ikke minst bli bedre kjent med hans kunst. Hans billedhuggergjerning blir så å si holdt helt utenom i denne filmen.
Amedeo Modigliani (1884 – 1920) var italiensk jøde men var i mesteparten av sitt kunstnerliv bosatt i Paris. Her levde han i kunstnerlivets miljø, dens store og små skandaler og var kanskje den mest utsvevende og skandalløse av dem alle. Hans liv fikk en altfor tidlig slutt og det fikk en etterhistorie som er dramatisk nok i seg selv med selvmordet til hans kjæreste.
Modigliani har gitt oss noen av de aller fremste kunstverkene fra denne perioden. I filmen møter vi også jevnaldrende kunstnere som Picasso og Diego Rivera. Picasso gis en skildring som den lille tykke og pipedampende spanjer, og er i hvert fall ikke den personen slik vi møtte ham i Hasse og Tage-filmen, mens Modigliani i Andy Garcias skikkelse er hans rake motsetning. Nesten hollywood’sk mandig og flott. Nesten for mye, for slik var han neppe. Et viktig moment i filmen er det angivelige konkurranseforholdet mellom Picasso og Modigliani.
Filmen gir en skildring av kunstnerne og miljøet i Paris på den tiden. Gale på sitt vis var de sikkert nok og filmen fyrer godt oppunder alle borgerlige myter om kunstnerne og galskapens ‘glade’ liv. Det hele topper seg mot en kunstnerkonkurranse i 1919.
Der filmen svikter er at den legger lista for høyt. Bruken av effektfulle symboler blir for påtrengende mye av og til. Selve historien er sterk nok i seg selv uten at det er nødvendig å bortsause den i slik symbolbruk.
Ros må gies til filmmakerne som har fått Elsa Zylberstein til å bli forbausende lik virkelighetens Jéanne Hebuterne, Modiglianis kjæreste og modell som er udødeliggjort i mange av hans kunstverk.
Modigliani har gitt oss en rekke sterke kunstverk fra 1900-tallets første del. Han var opprinnelig billedhugger, og var her inspirert av afrikansk skulptur og Brancusi, men valgte å vie seg til malerkunsten i siste delen av sitt liv. Han hadde en sterk ekspresjonistisk stil og hadde en helt særegen måte å uttrykke seg på i sine malerier. De lange linjene kom til å prege mye av hans kunst, særlig slik vi blir kjent med dem i hans mange portrettbilder. Men jeg synes denne filmen bare pirrer ved en del av myten Modigliani.
