The Exorcism of Emily Rose
Amerikansk grøsser fra 2005
Regi: Scott Derrickson
Manus: Paul Harris Boardman, Scott Derrickson
Skuespillere: Laura Linney, Tom Wilkinson, Campbell Scott, Colm Feore, Jennifer Carpenter
Produsent: Tom Rosenberg, Gary Lucchesi Spilletid: 1 t. 59 min. Aldersgrense: 15 år Distribusjon: Columbia TriStar Nordisk
The Exorcism of Emily Rose handler om en prest som blir tiltalt for uaktsomt drap etter at den 19 år gamle Emily Rose dør under en eksorsisme. Når filmen begynner er Emily allerede død. Men hva var det som drepte henne? Var det en medisinsk lidelse? Var det demoner fra helvetet? Filmen vises i tilbakeblikk under en dramatisk rettsak.
Den ambisiøse advokaten Erin Bruner (Laura Linney) tror ikke på det overnaturlige, men blir overtalt til å forsvare presten – og etterhvert blir hun mer og mer sikker på at Emily faktisk var besatt av en demon…
Regissør Scott Derrickson refererer til The Exorcist uten å kopiere William Friedkins klassiker. Men de to filmene kan absolutt sammenlignes, da det nok engang dreier seg om en naiv jente som sikler, brøler og blir besatt av onde krefter.
På begynnelsen av filmen blir vi fortalt at historien er basert på fakta. Plottet er fantastisk – en ung jente som dør under en eksorsisme. Jeg var betatt av ideen fra første sekund – og filmen begynner bra, men de store overraskelsene (som gjør filmer innen grøssersjangeren bra) dukker aldri opp. Demon-scenene bygger seg opp og bygger seg opp, og akkurat når du tror at The Exorcism of Emily Rose skal gi deg et flott grøsser-øyeblikk, forvandler filmen seg plutselig til et rettsakdrama.
Det er en rotete film som forsøker å være tre ting samtidig – skrekkfilm, rettsakdrama og en inspirerende religiøs film. Ingen av delene er vellykket. Og om du håper på en spennende grøsser, vil du bli dypt skuffet. De eneste “Bø!-øyeblikkene” i filmen består av en redd katt, bråkete duer og The Grudge-aktige dataeffekter. Og rettsaksdramaet? Det er tørrere enn ristet brød, kjedelig og virker altfor iscenesatt.
Karakterene i The Exorcism of Emily Rose som mener at overnaturlige fenomener ikke eksisterer, fremstår selvfølgelig som idioter. Regissøren feier bort all tvil og understreker hele tiden at Emily faktisk var besatt, at Emily var en god person og at Emily trodde på Gud. Budskapet er tydelig – “Dersom det finnes en djevel, finnes det også en Gud“. Det høres nesten ut som en kristen rekrutteringsvideo, og The Exorcism of Emily Rose føles ofte som et ubehagelig besøk av Jehovas vitner.
The Exorcism of Emily Rose har altså mange svake sider, men skuespillerprestasjonene er ikke en av dem. Jennifer Carpenter gjør en bra jobb som Emily. Hun er ingen Linda Blair – men det er heller ikke meningen. Hun ligner mer på Edvard Munchs Skrik-maleri. Hun spyr ikke opp grønn gugge og vrir ikke hodet sitt rundt og rundt. Men hun skriker, løper, hallusinerer, babler på latinsk, utfører voldsom gymnastikk og spiser insekter. Det er en ekstremt fysisk rolle – men den mangler dybde. Et stort problem med The Exorcism of Emily Rose er at vi aldri blir kjent med (eller forstår) tittelkarakteren. Emily Rose blir bare presentert som en naiv, ung jente… og det er alt.
I stedet for fokuserer filmen på den kvinnelige advokaten. Laura Linneyer som vanlig i toppform. Hun har tidligere imponert i filmer som Absolute Power, Mystic River, Kinsey, Primal Fear, Truman Show og Life of David Gale – og hun er den eneste grunnen til å se The Exorcism of Emily Rose. Campbell Scott (og en falsk bart) spiller anklageren. Og her (som i alle rettsakdramaer) får anklageren si: “I object, your honor!” “On what ground?” spør dommeren. Campbell Scott retter på barten sin og svarer: “Silliness“.
Den samme protesten kan trygt rettes mot The Exorcism of Emily Rose. Dårlige filmer innen grøssersjangeren kan tilgis og være svært underholdende, men dette her er bare en rettsakfilm. Og ikke på en god måte. Den er rotete, ustrukturert og kjedelig – og bør derfor bli ignorert.
Emily Rose omkom av et dødelig tilfelle av elendig manus.
