Hawaii, Oslo
norsk film fra 2004
med: Trond Espen Seim, Jan Gunnar Røise, Aksel Hennie, Evy K. Røsten, Petronella Barker, Morten Faldaas, Stig Henrik Hoff, Benjamin Røsler, Ferdinand Falsen-Hiis, Judith Darko, Robert Skjærstad, Silje Torp Færavaag regi: Erik Poppe
Hawaii, Oslo er etter vår mening toppfilmen blant alle de ypperlige norske filmene som har hatt premiere hittil i høst. Den er lavmælt og mørk i tonen, men setter deg grundig i ettertanke etterpå.
Det er en hverdagshistorie fra strøket rundt Grünerløkka, nedre del, Schous plass og Sofienbergparken. Vi møter et knippe mennesker som får sin historie knyttet sammen i løpet av et døgn. Egentlig skjer det ikke noe dramatisk – utenom et bankran som er skildret nesten uten action – og vi blir mer interessert i sjebnene til disse menneskene enn å følge den ytre handlingen.
Dette er filmens styrke. Gjennom sin lavmælte tone kommer vi tett inn på de forskjellige personene denne filmen skildrer. En pasient på en institusjon gruer seg til et besøk av en jente han har ventet på i flere år, en later-som-godslig innsatt forsøker å gjennomføre en flukt gjennom permisjon, et par har fått sin førstefødte som viser seg å ha en hjertefeil som gjør at barnet ikke kan leve opp, en narkoman mor får gjensyn med sine to sønner etter mange år, videre et legevaktteam og en nattevakt på institusjonen.
Sterkest inntrykk gjør de to unge guttene som nettopp har mistet faren sin. Gjennom skildringen av disse to får vi en har dose med sosial virkelighet slik den fortoner seg for mange i dag. Og vi får igjen bekreftet at man trenger ikke Statens Teaterhøgskole for å gjøre en troverdig og ekte innsats på lerretet.
Filmen er likevel ikke sosialrealistisk. Den berører en rekke alvorlige problemer i vårt bysamfunn uten å komme med pekefingeren eller bli belærende. En av dens mange sterke sider er at den evner å gi et riss av en sosial virkelighet som omfatter situasjonen slik mange vil kjenne den i dag.
Trond Espen Seim spiller nattevakten som på et slags vis binder disse historiene sammen. Ellers er det mange gode rolleprestasjoner i denne filmen. Best av alt, det spilles uten patos og høylytte deklamasjoner. Faktisk kan det ta langt tid før vi kan forbinde enkelte skuespilleransikter med andre roller vi har sett dem i. Dette er også et av de mange pluss’ene ved denne filmen.
Filmen følges av lavmælt musikk, enkelte ganger bare et enkelt piano, andre ganger tynne John Cage-liknende klimprende toner.
Handlingen er lagt til et varmt sommerdøgn og det er mye fotografering i mørket. Dette kler den lavmælte tonen i filmen. En ekstra ros til den spenstige fotograferingen fra ballong som åpnet og avsluttet filmen.
Her er det Grünerløkka tvers i gjennom. Trikkeskinner og tørt løv, gatestøv og graffiti på murene. Glimt fra Anker-brua, grønne flekker oppe i Sofienberg-parken og raske scener fra en benk ved Schous plass.
Det er gjenkjennelighet over hele linja. Dyktig gjort. Forbannet dyktig gjort.
