Hovmot og arroganse

I Sverige har det de siste dagene funnet sted to begivenheter det er verdt å sette kryss ved.

Begge har sammenheng med #metoo-kampanjen som i utgangspunktet har dreidd seg om maktovergrep fra menn i ledende stillinger mot kvinner for å oppnå sex. Etterhvert har fokus dreiet fra dette til mer almennngyldige forhold. Nå settes søkelyset på de som utnytter sine maktposisjoner på arrogant og hovmodig vis.

Størst oppmerksomhet har striden rundt Nobel-prisen i litteratur og De Aderton (de atten) i Svenska Akademien vakt. Men i skyggen av denne striden har det som skjedde i Gøteborg nylig ikke minst like stor betydning. Her ble en av verdens ledende operaregissører sparket bare få dager før premieren på Boris Godunov, en opera som paradoksalt nok handler om uhyrlige maktovergrep.

I begge saker er det fellestrekk. Det dreier seg om hovmot og arroganse i kulturell forkledning. Operaregissøren hadde sagt da man forsøkte å gripe inn: «Vet dere ikke hvem jeg er?» I etterkant anklager han de som grep inn som folk «fra inkvisasjonen». Det andre tilfellet med De Aderton dreier seg om en fransk fotograf som er anklaget for overgrep mot kvinner, endog innad i kongefamilien – mot en av prinsessene. Sammenhengen med De Aderton hører sammen med at han er gift med en av medlemmene i Svenska Akademien og ble mistenkt for å stå bak lekkasjer. I tillegg sto han bak en kulturell stiftelse som økonomisk ble holdt oppe av midler fra Svenska Akademien.

Han og kona er blitt anklaget for urettmessig bruk av midlene de fikk tildelt.

Han har fått stor støtte fra noen av de øvrige ledende personene i Svenska Akademien, personer som befinner seg i det øverste sjiktet av svenske kulturpersonligheter og det er her selve uhyrlighetene utspiller seg, i hvordan det skal dekkes over og bortforklares. En følge av dette spetakkelet er at det ikke vil deles ut noen Nobelpris i litteratur for 2018.

Her leser vi i begge tilfellene: arroganse og hovmot i kulturell forkledning. Men også et bestemt klassesyn: at noen mener å befinner seg høyt hevet over andre. Følgelig at de kunne gjøre og si hva de ville. Operaledelsen i Gøteborg sier at de ville sette en grenselinje for dyrking av «geniene», at de ikke kunne tillate seg hva som helst. Derfor er dette viktig. Som det er påpekt i altfor mange år har man nedlatende hatt en tendens til å ignorere og la de store navnene få holde på som de vil.

Det er på tide at dette blir tatt på alvor og at noen sier fra!