Statovci bor i Finland men er opprinnelig fra Kosovo (Albania). Dette preger også boka hans. Identitetsproblemer og søken rundt nasjonalt opphav preger innholdet. Boka streifer også innom seksuell identitet.
Pajtim Statovci: Tiranas hjerte Gyldendal Norsk Forlag 2018, 257 s.
Handlingen i boka består av fortellinger som berører utviklingen i samfunnene i Albania og Kosovo, særlig de første årene på 1990-tallet. Disse to landene har likt opphav og samme historie, innbyggerne snakker samme språk og føler seg som ett folk. Vi blir presentert for et bredt spekter av konflikter og holdninger fra tiden rundt 1990 samt det kaos som etterhvert oppsto sett i kontrast til mer “ordnete” forhold under de tidligere regimene, særlig i Albania. Siden følger historier fra flyktningetiden, om det å innordne seg under andre forhold men likevel føle seg fremmed og utenfor. Dette blandes med mer fabulerende og fantastiske fortellinger med sterk bruk av nasjonale symboler. I bokas aller siste del taes problematikken om å være trans – tvekjønnet – opp. Her brukes systematisk begrepet hen.
Dette blir etter min mening litt surr i dramaturgien. Flyktningeproblematikken er et viktig tema i seg selv og trans-problemene en annen. Jeg synes dette burde fortjent to bøker, ikke klemmes sammen til én.
Helt i starten har boka noen linjer om den historiske helten Skanderbeg som ga Albania nasjonalsymbolet: den tohodete ørnen. Stadig vekk kommer boka tilbake til tidligere tider hvor særlig kommunistlederen Enver Hoxhas store løfter blir referert til. Slik settes dette i kontrast til de usikre tidene med fremmedtilværelse i andre land. Men det legges ikke skjul på at Hoxhastyret ga landet en nasjonal identitet og at gatene var rengjorte.
Det er ikke vanskelig å lese at forfatteren er stolt av å være albaner og at Albania inkludert Kosovo har en æresfull historie. Boka bringer oss i nærheten av å oppleve på nært hold det som de siste årene har ridd Europa som et mareritt: flyktningekrisen.
Min eneste innvending mot denne boka er som sagt anretningen. Flyktningeproblematikken er i seg selv dramatisk, og det kan også de problemer som knytter seg til tokjønnethet være. Jeg synes at blandingen av disse to var mindre heldig gjort. Det blir en ubalanse i den dramatiske delen av boka.
