Salto, salmiakk og kaffe
norsk film fra 2004
med: Benedikte Lindbeck, Dennis Storhøi, Kjersti Holmen, Fares Fares, Svein Scharrffenberg, Eva Berg, Nicole Madeleine Aurdal, Per Lillo Stenberg, Terje Strømdahl, Nils Vogt, Abdul Hakim regi: Mona J. Hoel
Mange norske skuespillere har forent seg i denne filmen. Årets første norske film av mange utmerker seg ved høyt tempo og dramatiske virkemidler. Den lanseres under rubrikken komedie men det spørs om det ikke er en film med alvoret godt oppe i dagen.
Med så mange gode og friske anslag er denne filmen langt på vei blitt en film verdt å se. Den er sprudlende, har morsomme og presise miljø- og persontegninger og frir til typifiseringer og sjablonger av det ikke altfor grove slaget hvis man slipper opp for flere poenger. Og langt på vei vil jeg si det lykkes.
Poengene er mange og kommer lynraske. Det surrealistiske anslaget er krydder for fantasien. I en kort sekvens hopper hele Lillestrøm: “Vi skurer for mye og hopper for lite.” En liten dose Dario Fo kan også anes mellom alle de sprø innfallene.
For hele filmen gjennom er det en høyspent nerve som holder deg på alerten to timer i gjennom. Her er få dødpunkt og tempoet er stort. Det sprudler av ideer.
Filmen er vår tids versjon av Støv på hjernen. Men vi er ikke i Lambertseter denne gangen men flyttet oss til småbyen Lillestrøm (ligger nærmere Oslo sentrum med togreise enn Lambertseter gjorde den gang med trikk) og Sentralsykehuset for Akershus hvor filmens siste scener i lykkelige former utspiller seg. Lillestrøm tjener her til å være det lille samfunnet hvor det meste hører organisk sammen fra kjøpmannen på hjørnet til finansprosjektmakeren med alle mulige slags tenkelige svin på samvittigheten.
Filmen begynner i flere hjørner og paralelt følger vi filmens personer og handlingen fram mot de endelige – bokstavelig talt! – forløsende scenene på Sentralsykehuset. I starten kan det derfor være vanskelig å finne en tråd men sjablongene sitter løst og tilskuerne har nok å more seg over i handlingens løp.
Denne scenen bygger på egen erfaring. Regissøren Mona J. Hoel sier i et intervju at hun fikk inspirasjon til filmen etter et opphold på en svensk gjennomrasjonalisert fødselsklinikk. “Her hadde ingen tid til noe”, sier hun. Meningen er at filmen skal bli fulgt opp av flere med at hver rolleskikkelse kommer i fokus i hver sin film.
Tidvis er det skuespillerprestasjoner på grensen mot overspill. Kjersti Holmen er den til alt overmål helstressa sykesøstra og aleneforsørgeren som opplever at tenåringsdatteren trekker i retning av pillebruk. Det siste er pent tegnet men i korte riss vises også konsekvensene og hvor lett det kan gjøres å havne på det virkelige kjøret.
Dennis Storhøi er den udefinerbarte prosjektmakeren og finansakrobaten som smyger seg gjennom det ene mislykkete tiltaket etter det andre, betaler ikke regninger, setter dama si på tjukken og flørter vilt i kokainsniffing med skjønndattera til den foråpentligvis reddende investoren. Konsekvent drittsekk tvers i gjennom overlates ikke denne rollen til annet enn at vi konsekvent skal føle avsky over alt han foretar seg. Et innlagt strikkhopp er tydeligvis lånt fra boka Wonderboyav Henrik Langeland. Men Dennis Storhøi makter ikke helt å komme på innsiden av rollen. På slutten maner han mest til sympati og medynk. Finnes det virkelig slike stakkarslig drittsekker?
Derimot er Svein Scharrffenberg som den litt loslitte fomlete politimannen på landet, Wesenlund-skikkelsen som han som ikke fikser det meste i godt voksen alder, litt av en perle. Han gjør denne figuren underfundig og uten for store fakter, og vi tror på ham. Spesielt herlig er den korte og hektiske scenen mellom ham og Kjersti Holmen på sykehusets lintøyrom. Her går det unna så tellekantene skvetter.
Likeledes spiller Fares Fares opp mot samme rolleperson som han har beseiret oss med i sine hittil to svenske filmer. Han er innvandreren med de merkeligste interesser som fikser opp i det mest utrolige når tingene er som mest trengt. Han er forløseren – bokstavelig talt.
Eva Bergh har fått seg den lite sympatiske rollen som nedslitt og rasistisk Fr.p.- pensjonist som dessverre tyr til det altfor mange gjør, å bytte Rohypnol til ungdommen for en pose vin. Rettferdigheten skjer fyllest på slutten, hun blir kjørt ned av sin sønn i kokainrus men treffer i denne situasjonen sin ungdomskjæreste og alt ender lykkelig.
Mye godt å si om alle de store og mindre rollene denne filmen er fylt med. Nye og ukjente navn står fram for oss og særlig må vi rose Benedikte Lindbeck og Nicole Madeleine Aurdal som spiller uten frykt hverken for lerretet eller de langt mer kjente navnene. Men når vi møter Nils Vogt på lerretet går assosiasjonene altfor lett i retning av den rollefiguren han hver kveld inntar på TV, og da blir det feil. Kanskje noe å merke seg for de som driver med casting på norske filmer? Noen rollefigurer begynner etterhvert å bli typifiserte som personer – og det må man ta konsekvensen av.
Mye smart fotografering i denne filmen, både fra fugleperspektiv og hoftehøyde som gjør at personene får en “høyde” som står til rollen: Fares Fares blir ennå større og tynnere enn han er – “du må stole på Jesus!” – og Dennis Storhøi krymper sin skikkelse til noe nær lettvektsklassen. De som har sett ham på scenen på Oslo Nye Teater vil knapt kjenne ham igjen.
En film med mange poenger og en viss dramatisk nerve og stigning. Men vi tror regissøren må ofre mer tid på dramaturgien i framtidige filmer. Ideene er det ingen ting i veien med men av og til savner man litt strammere redigering.
Og Mona J. Hoel har anslaget, så hun kan virkelig tørre å ta skrittet fullt ut og frike fullstendig ut på film! Litt gærnere vil vi gjerne se det neste gang!
