Jeg er Ingrid, svensk dokumentarfilm fra 2015, med: Isabella Rossellini, Roberto Rossellini, Ingrid Rossellini, Pia Lindström, Liv Ullmann, Alicia Vikander, regi: Stig Björkman
Denne dokumentarfilmen følger Ingrid Bergman fra en svært privat side. Det er tatt utgangspunkt i hennes egne dagbøker, private bilder og egne 16 mm-filmsnutter og barna hennes forteller mye om sin mor. Men også kolleger, som Liv Ullmann, beretter om henne. De to spilte mot hverandre i Høstsonaten som ble spilt inn i Norge.
Det er at det er en svært privat film som gjør at jeg synes det trekker endel ned. Til tider gjør dette filmen tildels langtekkelig og kjedelig. For å bruke hennes egne ord i filmen, så er det det hun gjør på film som er avgjørende, privatlivet får hun ha for seg selv. Eksempelvis gjentas og gjentas det at faren hennes tok svært mange bilder av henne de første årene.
Derfor savner jeg først og fremst det dokumentariske, mer om de tre Oscar-prisene hennes og utfyllende om de filmene som ligger bak disse. Jeg føler meg skuffet når det fares over med en harelabb en film som Casablanca fra 1942. Denne filmen ble spilt inn midt under krigen og dette preger også handlingen. I filmen spiller hun en norsk motstandskvinne. Foruten at den er en av de virkelig ruvende i filmens historie hadde den også stor betydning som propagandafilm mot nazistene.
Derfor føler jeg meg en god del bedratt når det eneste som sies om filmen er at Humprey Bogart i følge henne selv «var en likandes kar». Mannen bak Play-it-again-Sam var nok mer enn dette og filmen som sådan var stskillig mer enn bare hyggelig! Dens plass i filmhistorien og ikke minst den store betydningen den hadde som propagandafilm midt under krigen tilsier at den burde gies større plass, også i Ingrid Bergmans personlige karriere.
Hun er ranket som den fjerde største kvinnelige skuespilleren i amerikanske filmer gjennom alle tider av American Film Institute. Det var særig hennes ‘nordiske friskhet og vitalitet’ som bergtok Hollywood. Men hun var også svært bevisst og meget intelligent. Hun sto på sin rett til å velge sitt eget liv. Selvfølgelig ble det endel menn i hennes liv, bl.a. fotografen Robert Capa og den italienske regissøren Rosselini. Det siste forholdet gjorde at hun dels ble boikottet av det hyklersk-moralske USA på 1950-tallet og hun oppholdt seg derfor lenge i Europa.
Hun spilte inn flere legendariske Hitchcock-filmer. Det er også hevdet at i hennes siste film, Høstsonaten regissert av Ingmar Bergman, fikk hun mulighet for å gjøre karrierens kanskje beste rolleprestasjon da rollen hennes kommer nært opp til henne selv.
Et artig poeng: i den første halvdelen av filmen oversettes ikke det som sies på engelsk, men svensk oversettes! Vi vet ikke hvilke tankegang som ligger bak dette men tross alt er ikke anglofikseringen kommet så langt rundt i vik og grend at den slår ut svensk!
