Jens Chr. Hauge

Jens Chr. Hauge er død, 91 år gammel. Med ham er en av de aller mest innflytelsesrike politikere i Norge i nyere tid gått bort. I dag skrives mange artikler om den unge jusstudenten som i krigens siste tre år ledet den militære motstandskampen i Norge gjennom Milorg, hvordan han ble den yngste forsvarsminster i landets historie og senere justisminister og hvordan han arbeidet som en grå eminense med blant annet opprettelsen av Statoil og SAS i sin tid.

Mindre kjent er hans innsats på kulturens område. Han var skaperen av det moderne teater-Norge. Uten hans banebrytende innsats ville vi hatt en helt annen teaterverden her hjemme i dag.

Det var på slutten av 1950-tallet han ble utnevnt til å lede arbeidet i teaterutvalget, det såkalte Hauge-utvalget. Det la fram sin innstilling i 1960, men forslagene ble ikke gjennomført før rundt 1970.

Som en ledetråd mente Hauge at teatret skulle være åpent for alle. Hverken sosiale eller økonmiske skiller skulle hindre folk fra å gå i teater. Derfor skulle teatret være et offentlig anliggende og de etablerte scenene skulle finansieres av det offentlige. Regionteatrene kom til.

Teatrene var i Norge for en stor del på private hender, selv om det offentlige hadde tatt større og større ansvar for driften helt siden at Grieg-nevnden på 1930-tallet hadde slått fast at ‘teater og kultur er et umistelig gode.’ Gjennomføringen av overgangen fra privat til offentlig var imidlertid lettere sagt enn gjort, her var det mange ‘privilegier’ som hang fast i mange tiårs goder fra den sosiale overklassen i de største byene i Norge.

For å gjennomføre dette dette ble han derfor styreformann på Nationaltheatret i 1970. Som nærmest en militær operasjon, men smidig, gjennomførte han overgangen fra privat til offentlig i løpet av kort tid. Men han gjorde mer. Med daværende teatersjef Brinchmann som spydspiss fikk han hevet rammene for tilskuddene til landets hovedscene.

Han sørget også for at teatret fikk fast grunn under føttene ved å borre ned pillarer til fjellet nesten 70 meter i 1971. Fram til da hadde teatret hvilt på flytende flåter i det gjørmete Spikersuppa. Noen år senere ble ny Amfiscene reist sammen med en omfattende gjenoppbygging av teatrets tak. Ikke minst gjorde han en sterkt innsats etter brannen i 1979. Men her fikk han ikke gjennom alle sine ideer og store planer.

Også på det interne planet gjorde han seg sterkt gjeldende. Dette var i tiden med politisk opprør blant studenter og kunstnere. På Nationaltheatret hadde det oppstått en radikal gruppe rundt det oppsøkende teatret. Denne ble sterkt mislikt blant det etablerte og Den Norske Bank gjorde såkalte hemmelige notater for å si fra hvor ‘farlig’ ekstremistene på Nationaltheatret var blitt.

Indirekte støttet Hauge den prosessen som var i gang ved teatret. Han gikk offentlig ut og fordømte Den Norske Banks McCarthy-virksomhet. Også på andre måter markerte han seg. Han så at teatret internt måtte innrette seg på det samfunnet vi levde i og fjerne alle overlevningene fra gammel tid. Han lot teatersjef Brinchmann målbære støtten da grupper av personalet gikk til ulovlig arbeidsnedleggelse i 1971 for å heve lønnen. Denne 16-dagers streiken førte også til resultater som ingen annen ‘vill’ konflikt kunne vise til på det urolige 70-tallet, full etterbetaling og en gjennomsnittslig lønnsøkning på 33%, eldre arbeidstakere fikk hevet lønnen med 60-70 %!

I sannhet en virkelig revolusjon som gjorde mye for å rydde grunnen for det nye teater-Norge. Han kunne heve knyttneven i sitt møte med teatrets personale: ‘Nu må vi slåss!’

Det må også nevnes at alt ikke var like rosenrødt. Streiker ble hans bane, skuespillernes opprør mot usaklige oppsigelser førte til slutt til at daværende statsråd Førde turte å skifte ham ut som styreformann på 80-tallet etter lang tids sonderinger.

Men da var det moderne teater-Norge alt etablert, en reform med stor betydning for vårt kulturliv. Da den britiske Blair-regjeringen gjennomførte en omfattende renovering av Covent Garden-operaen bare for et par år siden, var det som å lese Hauge-utvalgets konklusjoner på nytt.