Oljeberget
norsk dokumentarfilm fra 2006
Med: Jens Stoltenberg (og hele vårt politiske landskap inkludert Haakon Lie)
Regi: Aslaug Holm
Selvfølgelig er dette en film med innhold og karisma. Så overbevisende er dette at Fremskrittspartiet allerede har protestert – uten å ha sett filmen. For her får Jens Stoltenberg vist de sider av seg selv som han har atskillig større vanskeligheter med å få fram i øvrig sammen heng. Det er overbevisende, vellykket og avslører en sjarm hos hovedrolleinnehaveren en må gå langt for å finne.
Aslaug Holm har fulgt Jens Stoltenberg fra andre sider enn de vi er vant til. Her er det ikke debatter på TV, pressekonferanser, de offisielle polerte og glattslikkete kommentarene. I stedet taes vi med innenfor. Til de grader blir vi invitert inn i samtaler og ‘avsløringer’ at man overraskes over at personene har latt et kamera og en mikrofon følge deres interne debatter og strategiske vurderinger, også nåværende reegjeringspartnere imellom.
Aslaug Holm har filmet hovedpersonen på sitt kontor (på Stortinget), og på reiser og møter land og strand rundt. Innledningsvis tas vi med på et snarbesøk hos Haakon Lie på behandling i Modum. Filmen dreier seg rundt denne aksen hele veien, korte snap-shots fra møter med folk, valgtaler, og interne overlegninger.
Bare et sted har skillet gått: hovedpersonens eget privatliv er konsekvent holdt utenom. Grensen går ved trammen hjemme på Tåsen.
Et gjennomgangstema er fiskeværet Mehamn og den lille jenta på spark som friskt filosoferer over livet. Dette knytter seg til hovedpersonens politiske budskap og følger filmen som en nerve hele veien, som det også gjorde med ham i virkelighetens valgkamp sist høst.
Det eneste vi anmerker er at Jens Stoltenberg viser en utrolig karisma når vi kommer han slik på nært hold. Noe liknende har han ikke evnet å få fram i det offisielle bildet av seg selv slik de fleste kjenner ham, det er akkurat som om det går ned en sperre når TV-kameraet slåes på. Men i denne dokumentaren ser vi friske klesskift i baksetet på bilen, en sliten statsministerkandidat på sofaen og bemerkelsesverdige åpne samtaler. Her har flere stilt opp og det er tydelig å merke at en senere finansminister ved en anledning følte kameraets nærvær som noe sjenerende.
Det er en overbevisende dokumentar. Og Fr.p. kan bare ha seg selv å takke for at de ikke har evnet å lage en tilsvarende film om sine mer eller mindre karismatiske ledere. Selvfølgelig er filmen politisk, selvføgelig gir den et positivt inntrykk av hovedpersonen. Fremskrittspartiets reaksjon er nettopp bekreftelsen på at denne filmen er vellykket og gjør et mer enn godt inntrykk.
Friskt blåst!
