Jenta som lekte med ilden (Flickan som lekte med elden)
svensk film fra 2009 etter Stieg Larssons roman
regi: Daniel Alfredson
Med: Noomi Rapace, Michael Nyqvist, Lena Endre, Georgi Staykov, Per Oscarsson
Stieg Larsson-film nr. 2: denne gang er det den andre romanen som står for tur. Undertegnede er av dem som mener at denne romanen er den absolutt beste av de tre som Stieg Larsson rakk å komme med før sin død. Alle tre bøkene har handling som følger hverandre, men de kan også leses selvstendig. Det absolutte brennende kjernepunktet i disse bøkene er hvordan ei jente tar hevn på personer og et samfunn som har gjort det det kan for å nedverdige og bryte henne ned. Forrige film endte med at Lisbeth Salander benyttet seg av sine eminente datakunnskaper som hacker og fikk tilgang på millioner som gjorde at hun kunne slå seg ned i utlandet. I bok nr. to er hun tilbake i Sverige, og blir forfulgt av politiet under mistanke om å ha begått tre mord.
Denne anmeldelsen er skrevet av en som ser filmen etter å ha lest alle bøkene. Jeg er derfor forutinntatt og mitt inntrykk er derfor sterkt påvirket av dette. Men der er jeg på langt nær alene. Kanskje mer enn en milllion nordmenn har lest disse bøkene i den største suksessen noen nordisk krim-serie noengang har hatt. Det jeg spør meg selv om er, holder denne filmen mål i forhold til boka?
Svaret er uten tvil ja. Filmen holder måI i bøtter og spann. Den er spennende og god og ivaretar stoffet på mer enn tilfredsstillende vis. Ingen som har lest boka behøver føle seg skuffet. Ingen som ikke har lest boka heller. Alle ingrediensene fra boka er der. Den beholder den tette handlingen fra boka og bygger seg elegant opp mot en svært voldelig og action-fylt avslutning.
Men noe er forskjellig fra boka. Det går simpelthen ikke an å presse Stieg Larssons bok på seks hundre sider ned til en to timers film. Noe er selvfølgelig falt ut. Det jeg syntes ble gitt mindre eller nesten ingen oppmerksomhet i filmen var selve den politiske intrigen. Som Jan Guillou i sine Hamilton-bøker gjør Stieg Larsson også et grundig oppgjør med det rett og slett bedritne svenske sikkerhetspolitiet og deres metoder langt på siden av akseptert moral – og også lovens bokstav. I boka framstiller han dem som mugne gamle menn som har svinske ting på samvittigheten og fortsatt gjør det de kan for å stikke kjepper i hjulene for undersøkende journalister og oppløpne småjenter.
Dette er tatt helt ut i boka, selv om deres råtne handlinger ligger under og dirrer gjennom hele filmen, hvordan de ved bruk av psykiatrien og leger og advokater som gjerne så vekk fra moral og etikk, gjorde sitt for å gjøre livet så jævlig som mulig for ei lita jente som etterhvert viste seg å ha atskillig bein i nesa.
Derfor er denne boka i atskillig større grad enn den første Lisbeth Salanders historie. I og med at undertegnede kjenner forhistorien, og også hvordan det ender, kan jeg ikke bedømme denne historiens andre film som noe selvstendig og uavhengig verk – men det deler jeg med de sannsynligvis aller fleste lesende nordmenn.
Noe er forskjellig fra bok. Slutten er mer renskåret og forenklet. Dette likte jeg og gjorde selve historien en god del mer sannsynlig.
Filmen er god, spennende og handlingsfylt. Film-makerne har bevisst dreiet filmen vekk fra det politiske og over i et actiondrama med klare typetegninger. I tillegg peiser de på med spenningslyd som om det var den rene grøsseren. Dette forsterker filmen som action-drama i betydelig grad. Konklusjonen må være: dette er en spennende og god film.
