Jernkvinnen (Iron Lady)
engelsk film fra 2011
Meryl Streep, Jim Broadbent, Anthony Head, Richard E. Grant, Roger Allam, Olivia Colman, Iain Glen, Andrea Roach
Regi: Phyllida Lloyd
Filmen om Margareth Thatcher har allerede utløst betydelig støy. I Storbritannia oppfordrer henholdsvis de konservative ved deres statsminister og tidligere medlemmer i Thatchers regjering som gruvearbeiderne til å boikotte filmen og ikke se den av grunner som for oss synes komplett uforståelige. Men det sier litt om det håpløst sidrompete Storbritannia – i dag de konservative som er i styringen – og også en god del om hvor utrolig trangsynte og perspektivløse engelske fagforeninger kan være, og hvorfor de tapte kampen for tredve år siden.
Disse holdningene kan egentlig stå som et slags relieff over denne filmen, nemlig at de konservative ikke tåler å se sin heltinne framstilt som åndelig sløv i sin nåværende dement-tilstand, og at de britiske fagforeningene mener man ikke kan se en film om Margareth Thatcher som ikke framstiller henne som den djevelskikkelsen de mener hun var.
Uansett skapte hun splid den gangen og sterk splid skaper hun i dag. Sårene fra 80-åra og dets tumulter gror ikke så lett. Og det hun har etterlatt seg er vonde minnesmerker som står der den dag i dag.
Først og fremst er dette en film om mennesket Margareth Thatcher, ikke en film om åtti-tallets Storbritannia eller et imperium som allerede har bukket under og som holder seg såvidt kunstig oppe på merksnodige ritualer og tildels fengende pønk-musikk. Filmen er et relieff over hennes liv, fra hun som jentunge sto i butikken til faren sin til hun møter sin mann DenisThatcher. Hun blir statsminister men opplever så sine partifellers svik – som det direkte sies sterkt og rett fram i en av scenene i denne filmen – og måtte gå av.
Filmen fortetar korte flashback av minner som hun opplever i sin tenkte nåværende tilstand, sterkt svekket av alder, åndelig sløv og dement . Minnene trenger på, ofte flyktige og i korte brokker. Av og til innbiller hun seg at hun snakker med sin forlengst avdøde ektemann. Men minnene kan også gi en raskt sammenfatning av Storbritannia på 80-tallet, selv om det skjer kortfattet og i nesten telegramform.
Her kan jeg bedre forstå gruvearbeiderne som gjerne ville ha en grundigere og kanskje mer subjektiv framstilling av Storbritannia på 80-tallet, hva som skjedde da gruvene ble nedlagt, britene mistet sin stål-industri og fagforeningene ble smadret. I det hele tatt hva som skjedde da Storbritannia kanskje for godt måtte si farvel til sin storhet, eller det som var igjen av den.
Filmen ledsages av korte glimt fra 80-tallets voldsomme demonstrasjoner og bombeattentater og ikke minst fra den fullstendig uforståelige Falklandskrigen. Mye av filmen legger stor vekt på hennes nære tilknytning til ektemannen Denis. Forståelig nok har den også med noen bitende scener om hvordan det er å være kvinne og komme seg helt til topps i erke-konservative og stivbeinte Storbritannia. Men noen feminist-film er dette så avgjort ikke.
Margareth Thatcher var statsminister i hele elleve år. Hun var også den første kvinnelige statsministeren i et vestlig land. Hennes periode betegnes også som den siste store glansperioden til de konservative. Hun fikk tilnavnet Jernkvinnen, noe som ikke minst skyldtes hennes ubøyelighet og uforsonlighet og harde retorikk. Det var den russiske avisa Røde Stjerne som var først ute med dette oppnavnet.
Av pussighetene i hennes politiske karriere må nevnes at hun som statsminister støttet Røde Khmer-regimet i Kambodsja, at hun aller først i sin politikerkarriere gikk inn for en Parlament-plass for Labour (Arbeiderpartiet), og at hun i begynnelsen av sin politiske karriere gikk inn for fri abort og opphevelse av diskrimineringen av homoseksuelle.
For denne filmen er Meryl Streep Oscar-nominert. Innsatsen på skjermen er imponerende og en Oscar verdig, og ikke bare for den imponerende innsatsen på sminkesiden.
