Jurassic Park III
Sam Neill (Dr. Alan Grant), William H. Macy (Paul Kirby), Téa Leoni (Amanda Kirby), Alessandro Nivola (Billy Brennan), Trevor Morgan (Eric Kirby), Michael Jeter (Udesky), John Dieh (Cooper) og Bruce A. Young (Nash)
Regi: Joe Johnston
En suksess kan man aldri få for nok av. Slik må tydeligvis teamet bak Jurassic Park-filmene tenke. Her er så versjon tre, som i løpet av sin første spillehelg i USA tidligere i sommer slo alle rekorder.
Men man burde kanskje ha fundert mer på visdomsordet at en suksess aldri kan gjentas. For i denne filmen er det lite nytt, og mesteparten har vi sett før. Til og med det fint oppbygde spenningsmomentet er nå borte.
Men til underholdning å være, holdert det jo i bøttesvis.
Det mest imponerende med disse filmene er de visuelle trickene. Gjenskapingen av levende dinosaurer i full størrelse er rent ut sagt mer enn imponerende. Stan Winston heter mannen bak dette, og han setter alt hva du kan tenke deg av dataspill, joysticks og moderne fancy finesser fullstendig i skyggen. Ikke til å undres at denne mannen også hadde en finger med i trick-scenene i Pearl Harbour.
Når dinosaurene opptrer i virkelig størrelse, er det ingen datafikset greie. De er latexkledte roboter med motor inne i. Altså ekte størrelse med titalls tonn uhygge.
Historien dreier seg kort fortalt om et fatalt gjenbesøk på dinosaurøya. Kulissene er på plass, gjerdet og vitenskapsstasjonen, bare nedtråkket av kjempene og herjet av naturen.
Det er åtte år siden vi så den første filmen i denne serien. Den imponerte da med sin gjenskaping av fortidens uhyrer, som løp og opptrådte i naturlig størrelse. Nå er de tilbake, mer vanvittige og blodtørstige enn noen gang.
Det eneste nye er at sjefshelten dr. Grant – spilt av Sam Neill – har begynt å filosofere over at diosaurene kanskje hadde et slags språk, at de uttrykte beskjeder og kommuniserte med hverandre. Dristig lar han det uttale at dinosaurene var mer intelligente enn de senere menneskene, og at de egentlig skulle være jordas herskere.
Stephen Spielberg har holdt seg unna denne gangen, og det er kanskje derfor filmen er kort – nitti minutter.
Lydeffektene er mange. Et ekstra tillegg er all spøken: filmen gjør faktisk narr av seg selv og sin egen genre. Sånn sett kan man også se den som komedie, i den grad disse spinosauruser, coelophysiser og pteranodoner er så naturlige for oss at vi ikke lar forskrekke. Vi møter dem jo i skauen hver søndag, eller i et bortgjemt sted i Frognerparken en stille ettermiddag, ikke sant?
Dessuten er de ikke så veldige i størrelsen. Kamdinosaurusen skulle normalt ikke være mer enn en 2-3 meter høy, betydelig mer med kammen, men det er langt fram til den argentinske kjempen argentinosaurus som var nesten 30 meter lang med sine 100 tonn som vi riktignok så et gemytlig glimt av (?) mot slutten av filmen (kjempen var planteeter og bare tanken på den mengden av grønt føde en slik kjempe måtte ha i seg hver dag, kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver mlijøaktivist). Men det kommer sikkert flere filmer etter dette.
Da vi gikk fra kinolokalet fikk snatrende skjærer oss til å grøsse. For filmen hadde likevel gjort et visst inntrykk: Jurassic Park III avsluttes med at de flyveøglene seiler ut over havet – kanskje mot vårt kontinent? Her går det troll i ord for etterkommerne av dinosaurene lever i beste velgående den dag i dag, i hvert eneste tre.
