Slottskirken Akershus Festning 17.8.2001
Oslo Kammermusikkfestival – Mozart og Beethoven med Liv og Ernst Simon Glaser, spansk barokkmusikk med Rolv Lislevands ensemble
Oslo Kammermusikkfestivals første ordinære konsert i Akershus Slottskirke på festivalens andre dag ble et arrangement så forskjellig som natt og dag fra åpningskonserten i Universitets Aula kvelden før. Et velegnet lokale, en balansert regi og et atskillig mer fordøyelig kammermusikkprogram gjorde konserten til en opplevelse av en ganske annen kvalitet.
For å begynne ikke-kronologisk, men starte med avdelingen etter pausen for sammenligningens skyld: I denne delen av programmet – som var som var annonsert som spansk barokkmusikk – møtte vi igjen ensemblet til Rolv Lislevand fra åpningskonserten kvelden før, men du verden for en forskjell! Kvintetten kom til sin rett på en ganske annerledes måte enn på scenen i Universitets Aula.
I den første sangen, som vi kjente igjen fra foregående kveld, var kontrasten overveldende. Denne vare, sørgmodige gamle sangen – Hvorfor gråter du hvite blomst ? – er hentet fra sefardisk tradisjonell musikk, en folketone fra tidlig 1500-tallet, da denne jødiske folkegruppen i likhet med maurerne måtte forlate Spania etter katolikkenes overtagelse i 1492. I Slottskirkens myke lys, gode akkustikk takket være de dype kirkevinduene, og middelalderske atmosfære ble helhetsopplevelsen totalt forskjellig. (Og denne gangen slapp de også å bli akkompagnert av mobiltelefon!) Det er ikke mindre enn helligbrøde å sette et slikt ensemble under aulascenens grelle overlys. Der de kvelden før hadde fortonet seg som spøkelser, fremsto de i slottskirkens nærmest som (barokk)engler. Denne konserten illustrerte mer enn tydelig at det ikke bare er musikken, men helhetsopplevelsen som ligger i lokalets atmosfære, størrelse, nærheten til publikum, akustikk og lysforhold som avgjør om en kammerkonsert blir et vellykket arrangement eller ikke.
Rolv Lislevand, som var annonsert med sin lutt, spilte derimot på to spanske tradisjonelle gitarer, den ene 1800-talls, den andre en to hundre år eldre gitartype nærmere lutten i klang. Med seg hadde han Beatrice Dornod også på spansk gitar, Michelle Claude på slagverk og kastanjetter, Bjørn Kjellemyr på kontrabass og den argentinske sopranen Maria Christina Kiehr.
Ikke minst på grunn av at deres konsertprogram med bl.a.spanske og nordafrikanske sanger og danser ikke var spesifisert i det trykte programmet, fortalte Lislevand publikum om programmet underveis, en form som fungerer utmerket i en kammerkonsert og skaper en nærhet til publikum. Det var ikke tvil om at de vant det engasjerte publikummets hjerter, og ekstranummer ble nødvendig.
Helheten og balansen i konserten skyldes ikke minst Liv Glasers fremføring av Mozarts Klaversonate i B-dur KV333 i konsertens første del, og henne og lillebroren Ernst Simon Glaser i Beethovens Sonate for cello og klaver op.5 nr 2 i g-moll. Liv Glaser var så sikker, så presis og så lekende elegant på hammerklaveret som denne musikken ble skrevet for at det var en lise for sjelen, mens duetten med broren på cello utgjorde en spennende og til tider dramatisk bass-diskant-kontrast som kom svært godt til sin rett i denne usedvanlig vakre fremførelsen. Ernst Simon Glaser, som under Festspillene i Bergen denne våren vant finalen i konkurransen omÅrets Solist 2002, er en artist vi nok kommer til å høre mye til fremover.
Denne kvelden klaffet det – og forhåpentligvis registrerte arrangørene selv også kontrastene til åpningskonserten. En festival er ikke bare musikken – det er ikke nok å samle eminente musikerkolleger – hele settingen og atmosfæren må stemme. Det gjorde den i Slottskirken – vi håper på flere slike kvelder!
