Katastrofen

Vi har i julehøytideligheten fått en brutal påminnelse om hvor lite mennesket egentlig er.
I flere land har festlighetene rundt nyttår blitt avlyst. Malaysia forbyr bruk av fyrverkeri mens Oslos biskop oppfordrer folk til å bruke penger på hjelpearbeid i stedet for å skyte opp festraketter. Vi gremmes over vår vietnamesiske kjøpmann på hjørnet som er mer opptatt av sine penger enn å ta hensyn til menneskers nære følelser.

Katastrofens omfang er for alvor ennå ikke nådd helt inn til oss. Vi aner bare omfanget av den. Ennå er tallet på omkomne nordmenn et tyvetalls, mens flere hundre er savnet. Vi vil sannsynligvis se et tresifret tall omkomne nordmenn om noen dager. Katastrofen vil derfor berøre så å si alle av pårørende og kjente.

Men vi nordiske land er blitt dratt inn i denne katastrofen bare fordi vi i vår rikdom har valgt fattige og solfylte land for å komme vekk fra nordisk mørke og kulde. I år tok virkeligheten oss.

Det stiller vårt vestlige levesett og setter vår tenkemåte i relieff. Når dette skrives er det offisielle tallet på omkomne 125 000. Hele øyer er radert. Tallet stiger stadig og vil neppe stoppe der. Men hadde ikke katastrofen direkte omfattet oss vestlige hadde den neppe fått den oppmerksomhet den er gitt. Det sier sitt at begge de to store norske TV-selskapene hadde folkene sine på plass da katastrofen skjedde. De bokstavelig talt løp for livet fra bølgen mens de var på direkten. De var der på ferie.

Slike katastrofer har det skjedd mange av. Tsunamier er som vår japanske illustrasjon viser, ikke noe ukjent fenomen. Bare de siste tiårene har det vært jordskjelv i Kina med mange hundretusener omkomne. Hvem har brydd seg om det?

Også nødhjelparbeidet har kommet i fokus. FN’s nødhjelpansvarlig Jan Egeland sa i sin frustrasjon at de rike landene var gjerrige i en slik stund. Han hadde god grunn til å si det. President Bush ble fornærmet under sitt opphold på sin ferie i Texas. Men New York Times sa at nordmannen hadde helt rett. Det er pinlig å oppleve at verdens rikeste land bare sender et par millioner i hjelp. Til ofrene for jordskjelvet i Iran for et år siden har bare en brøkdel av den annonserte hjelpen kommet fram. Folk lever ennå i telt.

Samtidig kan nylig hjemkomne nordmenn ikke gjøre annet enn å rose thailenderne for deres enorme hjelpevillighet. Hva gjør vi her hjemme? Her må vi oppleve en famlende og usikker utenriksminister og en statsminister mer hyklersk enn noen gang. Mens svenske ungdommer, dykkere, var i full fart med redningsarbeidet søndag allerede få timer etter katastrofen tilbrakte norske myndigheter sin tid på en søvndrukken juleferie, så forspiste og dovne at de knapt ennå, en uke etter katastrofen, har skjønt hva dette dreier seg om og gjort effektivt arbeid. De kan fremdeles ikke snakke tydelig.

Det fortelles alldeles hårreisende historier om flyselskap som umiddelbart tilbø seg å stille flere jetdrevne ambulansefly fullt operasjonsklare i lufta til rådighet. Dette ble avvist, fordi vedkommende myndigheter ikke skjønte hva de snakket om. Ofre for katastrofen har opplevd at norske myndigheter på thailandske flyplasser kommuniserte gjennom mobiltelefon og notatblokk mens kaoset rundt dem var enormt. Folk som kunne legge opp datalinjer og ordne telefonforbindelsen med hjemlandet, ble avvist.

Det verste er at alle disse påpekningene er blitt forsøkt psykologisert. Dette har virket direkte ekkelt og støtter bare opp vår oppfatning om at vi har et politisk lederskap som ikke makter byrden. Vi gremmes når vi ser utenriksministeren famle og unnskylde seg med sine innlærte politikerfraser. Sjelden er manglende lederegenskaper avkledt så grundig som nå.

Katastrofen gir oss et bilde av at mennesket er mindre enn et støvfnugg når naturens krefter slår til. Det må stemme oss til ydmykhet.

Men vi vet fra vår historie at av katastrofer skjer det alltid noe nytt. Ødeleggelser kan være begynnelse på noe nytt, kanskje en ny tidsalder. Det er det lille håp vi kan klamre oss til i denne situasjonen. Vi kan få ny innsikt.

Kan det kanskje skje at dette fører til en ny forståelse for blant annet vår miljøpolitikk? Kan endelig mennesket forstå hvor farlig det er å leke med naturen?

Undertegnede har i disse dager søkt trøst i Bruckners symfonier. Jeg finner ingen mening i dette, men får en form for klarhet. Den veldige musikken møter de mange usikre tankene og spørsmålene.

Slik kan vi også finne en form for svar på både det uforklarlige og sorgen. Men fremst av alt gir dette oss en glede over at vi er til, at vi er her, selv som små støvfnugg under en horisont som er langt større enn det mennesket fatter.