Nasjonalgalleriet 27.10.2007 – 6.1.2008
Kittelsen – Originale tegninger blant annet til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr
Litt beskjedent inntar Theodor Kittelsen en sal midt blant storslagen utenlandsk kunst i Nasjonalgalleriet. Men etter min mening har denne salen langt mer å by på for oss som er vokst opp med Asbjørnsen & Moes folkeeventyr enn de storslagne italienske og franske bildene av de verdenskjente malerne som preger museets førsteetasje.
Her er samlet noe av det mest essensielle av Theodor Kittelsens uttrykk. Det er disse bildene som i første rekke har etset seg inn i oss helt fra tidlig barndom. Her har vi det mystiske og trollskapen forent i det særegne uttrykket som Theodor Kittelsen var så å si alene om. Det er for ingenting vi kan si at Kittelsen har brent seg inn i oss, og der vil hans trollskap forbli så lenge vi lever.
Det er bildenes skjøre originaltilstand som har gjort at disse originalillustrasjonene ikke vises så ofte. Utenom eventyrtegningene finner vi også et utvalg av kunstnerens mest kjente serier, som Fra Lofoten, Trollskap og Svartedauen.
Kittelsen hadde en helt særegen hånd til å mane fram det magiske og mystiske i eventyrskikkelsene. Gresstuster blir til underjordiske vesener, forrevne furutrær og visne kvister blir til uhyggelige troll, fra vannpytter stikker nøkken opp hodet fra det som kan være en modegrodd stein, huldra dukker opp i stakken sin. Du ser ting som du ellers ikke legger merke til. Kittelsen skapte en verden av illusjonen, han maner fram helt spesielle ting. På sett og vis kan man si at han var en lyriker som gjennom bildene sine fikk fram det magiske ved trollskapen i vår natur. Gjennom enkle streker maner han fram stemninger som mer enn noe annet kan sies å være typisk ‘nordisk’, hvis man i det hele tatt skal bruke et slikt begrep.
Mer enn noen annen har derfor Kittelsen blitt den kunstneren som har gitt trollene – trollskapens magiske og mystiske verden – et liv for oss. Han fortsatte å lage slike trollillustrasjoner hele sitt liv og motivene til eksempelvis Nøkken og Kong Valdemon finnes i flere utgaver.
En spesiell del av denne utstillingen er tegningene til boka Svartedauen, som kom i 1900. Kittelsen laget disse tegningene på 1890-tallet. De er rett og slett uhyggelige der de skildrer hvordan pesten sniker seg fram mellom de gamle husveggene. Det står et kaldt gufs fra disse bildene.
‘Mor, mor! Skynd dig og kom ud
Nede ved bækken kommer der en kjærring
saa styg og saa fæl, at vi aldri saa mage.
Aa, vi er saa ræd den stygge kjærringen!
Lad os stænge døren og gjemme os under sengen!’
Bildene henger på sett og vis sammen med hans tegninger fra Lofoten, hvor han oppholdt seg i 1887. Her har han tatt sagn og historier og gjenskapt dem som illustrasjoner. Merkelige og uhyggelige vesener dukker opp fra havet. Trekkene av skrømt er de samme som vi opplever i mange av hans andre serier.
Utstillingen er liten og pranger ikke gjennom sine storslåtte lerreter slik som i salene rett utenfor. Men bildenes kraft er der til gjengjeld. Du må bare slåes av det magiske disse bildene gir når du ser dem. Du kommer ikke utenom nøkkens øyne, de følger deg overalt hvor du befinner deg i rommet. Med illustrasjonene følger det også mye dokumentariske tekster, Kittelsens egne.
En særegen og spesiell utstilling. Den tar deg.
‘Derborte springer en fjeldknaus frem,
Undring og angst samled sig om den:
Den fik øine…tog til at le’e paa sig…
vandred i staaende stilhed lige mod os!
Og vi frydet os i angsten, vi elsket den!
Det var skogtroldet.’
