Det var ikke bare utendørs det var lummert torsdag kveld da Oslo Kammerfestival hadde sin åpningskonsert rett etter et varmt og kraftig tordenvær. I en tettpakket Aula hadde alt fra samtidskomponister til næringslivskjendiser stuet seg sammen i nærmere 30 varmegrader som i løpet av kvelden ble nærmest oksygenfrie og fikk dressjakkene til å se ut som trekkspill.
Oslo Kammermusikkfestival – som nå avvikles for 13.gang – er etterhvert blitt næringslivets kulturelle show off. Med H.M.Dronning Sonja med følge plassert i midtgangen, var “komposisjonen” av samtidskomponister som Ragnar Søderlind på samme benkerad som finansgiganten Trygve Hegnar – som hittil har styrt langt unna kulturlivet – et kuriøst syn. (“Alle” var der, Se og Hør blir jo nødt til å opprette en kulturavdeling.) Sammen kunne både leg og lærd glede seg over urpremieren på Arne Nordheims “5 Stages for 4” fremført av og skrevet for Oslo Strykekvartett, fem korte satser som både var sårbart stemningsvare og innbydende.
Deretter var Ole Edvard Antonsens trompet akkompagnert av Håvard Gimse på klaver i Georges Enescu’s Legende og Gabriel Peres’ Fantasie Caprice en sann fryd for øret, der de spanske tonene tolket gjennom Antonsens trompet lød mer som en spansk fjellbekk.
Men så sto Flamenco på programmet, med Compania Joaquin Ruiz – to gitarer, en flamencosanger og tre dansere. La det være sagt – ropt ut – en gang for alle: Aulaen kan til nød passere som konsertlokale, men den er totalt uegnet til dans og scenekunst! Med publikum plassert på flatt gulv er det bare de på de tre forreste radene som har sjanse til å se danserne. Vi bak så bare noen viftende armer. Om spansk flamencodans overhode har noe på en kammermusikkfestival å gjøre, må det i så fall ikke skje på denne scenen, slik det dessverre skal allerede i kveld fredag. Den ikke-eksisterende lyssettingen tilsier heller ikke slike opptredener. Faktisk er det grelle overlyset som detter ned på artistenes ansikter høyst u-flatterende og får dem som uheldigvis står rett under til å se ut som spøkelser. Hvorfor ikke bruke den praktfulle Lindemannsalen på Musikkhøyskolen til slike arrangementer? Finner ikke næringslivstoppene veien?
Etter pausen – der det ikke var en vanndråpe å få kjøpt og toalettene var stengt og ute av drift – fulgte spansk rennessanse/barokkmusikk og Allessandro Scarlatti i omvendt rekkefølge av annonsert. Arve Tellefsen måtte steppe inn for Per Kr. Skalstad som måtte spille i et annet av byens store orkestre denne kvelden – slik hører med i en kammermusikkfestival. Scarlatti’s kantate Ved Tiberens Bredd ble derfor kveldens kremopplevelse med Ole Edvard Antonsen på trompet, Arve Tellefsen og Geir Inge Lotsberg på fiolin, Rolf Lislevand på lutt og Øystein Sonstad på cello, og med festspillgjestende Maria Cristina Kiehr som sopransolist. Ja takk! Det lot seg høre!
Denne 13. kammermusikkfestivalen spriker mye. Her har man to såkalte ledetråder – spansk musikk, hvorav mye barokk – og urpremierer av norske samtidskomponister, – og med tradisjonell kammermusikk som en slags tredje gruppe. Besetningen er det imidlertid ingen ting å si på, så publikum kan bare løpe til billettlukene.
