Astrup-Fearnley Museet 08.10-11.12.05
Uncertain States of America – American Art in the 3rd Millennium
Arbeider av: Allora & Calzadilla – Edgar Arceneaux/Rodney McMillian – Devendra Banhart – Frank Benson – Jennifer Bornstein – Mike Bouchet – Matthew Brannon – Anthony Burdin – Paul Chan – Sean Dack – Trisha Donnelly – Jim Drain – Piero Golia – Hannah Greely – Taft Green – Guyton\Walker – Karl Haendel – Christian Holstad – Shane Huffman – Jiae Hwang – Matthew Day Jackson – Matt Johnson – Miranda July – Nate Lowman – Daria Martin – Matt McCormick – Ohad Meromi – Kori Newkirk – Seth Price – Adam Putnam – Cristina Lei Rodriguez – Matthew Ronay – Mika Rottenberg – Aïda Ruilova – Paul Sietsema – Josh Smith – Mika Tajima – TM Sisters – Jordan Wolfson – Mario Ybarra Jr. – Aaron Young
Ofte hender det at vi overveldes av kraften i det kunstneriske uttrykket. Så også med denne utstillingen. Men nå savner vi den, nesten overdøvende. Hvor er den levende, inspirerende, sprudlende men ikke minst kraftfulle amerikanske kunsten slik vi ble kjent med den fra 60-tallet og til langt utover 90-tallet?
Det er ikke å nekte for at mye av dagens amerikanske kunst slik vi ser på denne utstillingen har mistet mye av sin spenst. Den er blitt innovativt, selvdiggende og ser mer innover på seg selv. Den vekker ikke den samme umiddelbare begeistringen som vi kunne se av amerikansk kunst for bare ti år tilbake.
Nå skal man riktignok ikke behandle alt likt. For også på denne utstillingen kan du få opplevelser som i hvert fall løfter deg litt. Men gjennomgående er det inntrykket vi får at her er det rett og slett noen som har blitt for gamle og mistet potensen.
Da gjør vi unntak for noen av de lekne filmene vi så – her er Mika Rottenbergs Dough et morsomt eksempel – oppfinnsomt og fantasivekkende selv i sin til enkelte tider heslige alminnelighet. Vi må også ta med at jukeboksen tilhører den amerikanske kunsten like mye i dag som for 50-60 år siden. Christian Holstads dekorerte jukeboks møter deg straks du kommer inn på museet.
Denne utstillingen er ment å gi et bilde av den amerikanske på vei inn i et nytt millenium. Men hvis dette er hva den nye generasjon av amerikanske kunstnere kan by på i dag, må vi bare erkjenne at nå har de beredet veien for den asiatiske invasjonen. Allerede i dag finner vi langt spenstigere uttrykk hos kinesiske kunstnere, eksempelvis fra Shanghai.
Til og med den politiske og sosiale profilen er dempet ned. Riktignok viser Nate Lowman noen kommentarer til den aktuelle situasjonen, men det blir for lavmælt og som resten av utstillingen, lite kraftfullt. Framheves må imidlertid Matthew Day Jackson som inntar en dominerende posisjon på museet. Hans kjempeportrett av en indiansk kvinne, Eleanor, inntar den selvfølgelige plassen på en hel vegg. Hun er en hyllest til den nye tidens ledere.
Mike Bouchet‘s hoder kan også vekke assosiasjonene og sette fantasien i sving.
Vi stiller kanskje forventningene for høyt. For amerikansk kunst har helt siden beatnick-generasjonen betydd mye for uttrykket i kunsten også her hjemme. Om vi savner det lekende, inspirerende og grensesprengende ved denne utstillingen er det likevel mange detaljer en kan fryde seg ved.
