Kroppen er en vare

Intervju gjort av Kulturspeilet for Morgenbladet (trykket i febr. 1997)
Nesten fire timers maratonløp med nakenhet, et stort antall mord og temmelig realistisk skildringer av ting som ellers tilhører privatlivet er hva Svenska Teatern kan by sine publikummere i Helsinki. Forestillingen hadde premiere 13. februar.

Lulus instruktør er svenske Hilda Hellwig som vi kjenner fra oppsetningen av Othello på Det Norske Teatret i høst. Vi snakket med henne bare få timer før premieren på Lulu.

– Hva vil du med denne oppsetningen?

– Budskapet er en slags kompleks sivilisasjonskritikk, at man kan selge sitt driftsliv, sin kropp og sjel. Lulu handler om et samfunn der kropp og ungdom er en vare som kan kjøpes, selges eller byttes. Det er bare å se på reklameverdenen, og alle de avmagrete modellene der. Eller mediakjendisene. Reklamen påvirker våre drifter. Du kan ikke lukte ekte lenger heller, tenk, alle de naturlige luktene kroppen vår har. Det er jo det vi tenner på! Seksualitet er bare en del av hele menneskets driftsliv.
Dagens mennesket er et produkt av et samfunnssyn som setter en kjøpesum på individets kropp, følelsesliv og ungdom. Lulu er en del av det borgerlige fordervete samfunnet der ungdom er guden og alt er til salgs.

Urversjonen mer samfunnskritisk
Ved oppsetningen på Svenska Teatern brukes den opprinnelige urversjonen av Wedekinds Lulu (Büchse der Pandora), som man lenge trodde var gått tapt.

– Urversjonen som vi her bruker er krassere i sin samfunnskritikk enn i de senere versjonene, den bearbeidete Pandora og Erdgeist. Antall mord og forføringsscener er de samme i alle utgavene, men i den opprinnelige versjonen skildres et samfunn og dets moral hvor Franz Wedekind går mye lenger i sin kritikk enn i de to senere utgavene. Han gjør opprør mot samfunnets dobbeltmoral, og gjør kvinnefiguren til utgangspunkt for budskapet om at er hun fordervet, så er hun en farlig forførererske.

Derfor handler urversjonen like mye om mennene, om de personene Lulu møter. Eksempelvis Schöning, redaktøren, som starter med åvære frykelig forelsket i Lulu, men han har en sosial status som gjør at han ikke kan gifte seg med henne. Når han tilslutt gir etter for henne, slutter han å elske henne, han begynner å se ned på seg selv. Han har fått det han ville ha, og begynner å lete etter en ny sekstenåring.

Othello
– Ser du likheter med Othello i dette stykket?
– I femteakten sier Othello etter at han har drept Desdemona: 1Hun gikk bort fra veien og ble hore.’ Han forsvarer sin forbrytelse på denne måten. Akkurat det samme gjør Jack The Ripper i siste-akten av Lulu. Kvinnnen er en bedragerske. Så fort man har eid henne så er hun en fare fordi alle andre kan også eie henne.

Sterke effekter
– Det er ikke dagligdags at så kraftige virkemidler anvendes på scenen, med nakenscener og simulerte samleier. Har prøvetiden vært strevsom?
– Ja, det er klart at det har vært et strev. Men vi har vært veldig nøye med ikke å slippe ut nakenbilder på forhånd. Det har vært noe slikt som 10 TV-opptak fra prøvene, men de har aldri fått lov til å filme Irina Björklund uten klær, ikke fått vise henne naken. Vi har skjermet henne og skuespillerensemblet mot omverdenen. Vi vet jo at ting kan misbrukes i feil sammenheng.

Syke mennesker lar seg hisse opp
– Hva vi sier er ikke at det er erotikk i seg selv, men det er syke mennesker som blir hisset opp hvis man tar ut ting isolert og bare ser på nakenheten. Vi stiller oss utsatt til når vi gjør bruk av nakenhet på scenen, det er klart. Men jeg er glad over at det i hvert fall er en scene som er sensuell der Irina (Lulu) er naken hele tiden. Vi hyller kjærligheten, den er ‘underbar’. Det er viktig å få fram at det er forskjell på erotikk og pornografi.
– Men det kan ikke ha vært bare lett å få med skuespillerne hele veien, få dem til å åpne seg?
– Nei, det har ikke vært helt enkelt. Det er tungt med et så stort ensemble. Men la meg tilføye at dette er praktfulle skuespillere som har møtt denne utfordringen med stor entusiasme og profesjonalitet.

Lang prøvetid
– Jeg startet prøvene i oktober, med en gang jeg var ferdig med Othello på Det Norske Teatret. Ensemblets selvfølelse har vokst underveis, det er dette som er frukten av lang prøvetid.
Derfor misliker jeg jeg den korte prøvetiden du finner på norske teatre. Dette systemet blir for rigid. Det har ikke noe å gjøre med kunst å ha prøvetid på knappe 8 uker.
– Men du skal tilbake til Oslo og gjøre flere ting?
– Jeg skal til Oslo i mai og starter prøvene med Onkel Vanja med blant andre Bjørn Sundquist og Bjørn Floberg. Den får premiere til høsten.

Skandale?
– Frykter du skandale med denne oppsetningen av Lulu?
– Nei, det gjør jeg ikke.
– Er du redd for publikums reaksjoner?
– Ja, jeg er litt redd. Jeg regner med at mange vil reagere. Materialet i dette stykket kan opprøre mennesker med mange fordommer. De som er utrustet med dobbetmoral kan bli rystet. Noen kritiserer ens skinnhellige verdensbilde, ikke sant? På den første publikumsprøven satt et eldre par ved siden av meg. ‘Ni er omoralisk,’ sa damen, ‘Men underbar,’ tilføyde mannen. Dette kom rett fra hjertet.

Og Helsinki tok godt i mot Hilda Hellwigs Lulu. Mange publikummere kom riktignok rystet ut, men det var nok mer av forestillingens budskap enn av nakenhet og sterke virkemidler. Finske kritikere hadde også mange lovord å si om oppsetningen.

Vil vise sårene
– Dette er ingen teateroppsening man umiddelbart vil like. Men det kan gi impulser for folks egne holdninger, at man begynner å tenke og diskutere. Min oppgave er som en kirurg, åpne sårene og vise verden: slik er det, slik ser det syke mønsteret ut.

Forestillingsfotos: Kirsi Kosinen