Museet for samtidskunst fra 12.2.2005
Kunst 2 – ny basisutstilling
Denne utstilling må sees i sammenheng med den nylige åpnete basisutstilling på Nasjonalgalleriet – Kunst 1. Begge er del av det nye Nasjonalmuseets satsing, museene er nå under samme hatt.
Denne utstillingen skal altså supplere Nasjonalgalleriets utstilling i temaet samtidskunstens mangfold. Fordelingen mellom de to utstillingslokalene er hovedsakelig gjort slik at Nasjonalgalleriet viser maleriet fra den ‘nye’ tid mens Samtidskunstmuseet konsentrerer seg om “øvrige” former, foto, video, installasjon, grafikk etc. Det vil si, det abstrakte maleri er representert ved egen avdeling her.
Utstillingen på Samtidskunstmuseet tar i bruk hele den andre etasjen i Norges Banks tidligere bygning. Den er delt inn i temaer som gir seg selv i og med at det er selve måten den presenteres på, hvilken teknikk som brukes, som er det avgjørende. Fotografiet, konseptkunsten, den politiske kunst, installasjonskunsten etc. har alle fått sine separate avdelinger. Slik kan man se de forskjellige arbeidene i sammenheng.
Mange av de utstilte verkene har selvfølgelig vært vist på egne utstillinger her før. Noe vil derfor være kjent for publikum i den forstand at de kan inngå som såkalt ‘tidløse’ fundamenter i den nasjonale kunsten. Likefullt er ca. en tredjedel av verkene på denne basisutstilling av utenlandsk opprinnelse.
Av disse er det arbeidene til Tracy Moffat og Vanessa Beecroft som er noe av det første en merker seg når det gjelder video og fotografiske arbeider. Førstnevnte har sitt arbeid stilt ut under temaet for sosialt engasjert kunst og en kunne også godt klassifisere Vanessa Beecrofts installasjon som del av denne. Hennes video fra Leipzig gjør inntrykk. I hvert fall om vakre kvinnekropper bare er polerte pyntedukker.
Av den politiske og engasjerte kunsten er Per Kleivas helikoptre på plass, som Anders Kjærs hyllest til den kinesiske kulturrevolusjonen.
Samtidskunstmuseet skal reflektere kunsten i dag. Da er det spørsmål om hva kunsten ‘i dag’ består i. Er det det som skapes her og nå av nålevende kunstnere, eller er det det som er skapt i vår tid. Og hva er ‘vår tid’?
En kan som det er gjort her strekke dette begrepet tilbake de siste femti år. Dermed kan vi se verker av Johannes Rian og Irma Salo Jæger i Museet for samtidskunst. De står her så å si uten blygsel, abstrakte verker og installasjoner som har kraft langt utover sine tiår.
En moderne norsk klassiker må en kalle Berlin-bosatte Olav Christopher Jenssen. Også han er her med et av sine kjempemalerier. Han er en kunster av en slik størrelse at du kan risikere å dumpe bort i arbeidene hans ved besøk på andre storbyers faste kunstsamlinger.
Kunstsamlingen kan neppe gi noe rom for å presentere en helhetlig samtidskunst, ei heller den nasjonale. Til det er oppgaven for komplisert og vil uansett hvilken angresvinkel man tar eller hvilke kunstnere man velger, være omstridt. Samtidskunsten er hele tiden i endring. Den er med på å sette vår oppfatning av kunst til side for helt nye dimensjoner. Den kan vekke og forarge.
Selvfølgelig skaper den også debatt. På denne basisutstillingen er konseptkunsten og installasjoner gitt en svært bred plass. Ofte skjer det, som i tilfellet med Vanessa Beecrofts verk, i samband med andre kunstytringer. Hvor omstridt den er kan våre dagers molbo-diskusjonen om doer i nasjonalfarger vitne om, reist av en herværende Fr.p.redaktør i Kulturrådet. Diskusjonen er i seg selv et vitnesbyrd om hvor nødvendig samtidskunsten er, ikke minst fordi den setter spørsmålstegn ved mange av våre grunnleggende verdier og holdninger. Og også fordi samtidskunsten av så å si samme argumenter som reises i Kulturrådet er blitt revet ned fra pidestallene og fjernet, som i Le Pen-styrte franske byer.
Her kan Boltanskis noe grufulle installasjon belyse dette nærmere. Vi tviler ikke på at den også vakte reaksjoner i sin tid. Men teknikken med å forstørre figurene på veggen legger en ekstra dimensjon til dette i et land som har så blodig nær historie. I denne forbindelse kan vi også nevne hvordan vår eget Bjarne Melgaard har bidratt til å sette sinnene i kok både her hjemme og i Sverige. Men hans bidrag på denne fastutstillingen er nepppe egnet til å skape det helt store opprør, selv ikke i Kulturrådet. Men understrekes at samtidskunst først og fremst er engasjement. Det er å bry seg med noe som skjer.
Derfor kunne vi si at et bilde som Kjartan Slettemnarks berømte napalmbilde fra 1965 har hatt større betydning enn norske og tyske kuntneres ungdomsradikale flørt med kinesere.
Perspektivet med sosialt engasjert kunst, noen vil si politisk kunst, blir derved langt større. Kunsten kan bidra til at vi kan få øynene opp for urett som finner sted men også til at vi får hevet øynene og sett tingene fra en annen synsvinkel enn det vi er vandt til. Man behøver ikke lese Se og Hør for å se at det trenger vi.
