Be Cool
amerikansk film fra 2005 etter Elmore Leonards bok
med: John Travolta, Uma Thurman, Danny DeVito, Vince Vaughn, Cedric the Entertainer, André 3000, Christina Milian, The Rock regi: F. Gary Gray
Filmversjonen av Elmore Leonard’s vanvittige gode krimbok skiller seg ikke så mye fra sitt grunnlag. Både handling, personer og intrige er i stor grad i behold.
Inntil slutten. Og det er der denne filmen faller så totalt og blir flatere enn den hadde fortjent. For filmen er stor og underholdende. Ikke minst er det frodige og fargerike landskapet av gangstere og hip-hop’ere av forskjellig slag usedvanlig stort. Dette gjør at selve miljøskildringen tar over filmen etterhvert. Vi frydes.
Bare ikke slutten. Her blir det amerikansk søtsuppe. Stikk i strid med Elmore Leonard og med en happy ending som er til å grine av – av fortvilelse. Her blandes idol og heltetegning inn i en sur blanding. Det smaker ikke godt.
Historien i filmen beveger seg med en liten fot i filmmiljøet i Los Angeles, men mest i musikkmiljøet. Her er bransjens diverse kjeltringer så grundig og rått tegnet at det er en fryd. Bare ikke bokas store Samoa-helt – han som redder historien og helten – blir ikke den samme. Er det fordi han på filmen ikke virker to meter og tyve, snarere heller som en bleikfis sammenliknet med de andre relativt røslige karene? Dog er den lille scenen hvor han skal framføre en monolog en herlig sak som bør bli klassiker. I hvert fall på teaterskolene.
Til gjenjeld får vi Elmore Leonards hip-hop gjeng framstilt som reneste festfyrverkeriet av gangstere. Disse brodne karene er ikke framstilt med valgkampen til Kristelig Folkeparti for øyet.
John Travolta spiller med den ene ansiktsuttrykket han har. Lenge går det greitt med hans kuule flir men når folkene bak filmen skjønner at det ikke er mer å hente hos ham skifter filmen gradvis tyngdepunkt. De fargerike persontegningene tar over. John Travolta får også lagt inn en egen dans sånn midtveis i filmen for å vise at noe kan han foruten å virke høy og mørk. Men dette er Pulp Fiction om igjen.
Leonards supertøffe og enkle tone er i behold og forsterkes atskillig visuelt med det frodige persongalleriet. Men filmen skjærer etterhvert altfor mye ut i ren komedie. Derved mister noen av personene den farligheten vi gjerne skulle møtt av dem. Eksempelvis er vår venn samoaneren så å si helt ufarlig på film. Hos Elmore Leonard er han det ikke.
Ellers er det mye å glede seg over. En konsertscene med Aerosmith er avgjort et av høydepunktene og Steven Tyler er akkurat den gamle rockesangeren han alltid har vært, usminket og herjet, i sin relativt lille rolle i filmen. Et pluss for Uma Thurman, hun har et ansikt som gjør seg godt usminket.
