Det akutte menneske – et portrett av Mads Gilbert
norsk film fra 2011
regi: Knut Erik Jensen
Det er blitt en altfor lang film Knut Erik Jensen har laget om legen, aktivisten og urokråka Mads Gilbert. Lengden bidrar til å slå i hjel budskapet. Filmen inneholder sterke scener og den gir et dypt inntrykk. Problemet er bare at scenene og inntrykkene etterhvert har en tendens til å gjenta seg.
På tross av dette, det er en svært gripende film vi får se og noe av dette er kanskje på grensen – eller over – det som burde vises på film, som bildene fra operasjonsstua i Gaza. Men sterke scener hører med når det skal lages film om Mads Gilbert. Det er også dette som gjør at filmen tross sin lengde blir en sterk opplevelse.
Mads Gilbert kom for alvor i verdens søkelys da han sammen med legekollega Erik Fosse var en av de få vestlige som oppholdt seg i Gaza under det israelske bombardementet. Siden israelerne hadde nektet pressefolk adgang ble de dermed de eneste som kunne rapportere om hva som skjedde samtidig med at de arbeidet frivillig på et sykehus. De daglige rapportene ble dermed av uvurderlig betydning, noe de fikk sterk ros for både av norske myndigheter som av det internasjonale samfunnet.
Men historien om Mads Gilbert er atskillig mer enn dette. Oslo-gutten som valgte å bosette seg i Tromsø er en av verdens ledende medisinere når det gjelder frostskader og har i mange år ledet akutt-tjenesten ved sykehuset i Tromsø med raske utrykninger med helikopter til følge. Han er også politiker for Rødt hvor han sitter på fylkestinget og har markert seg i lang tid gjennom utspill som ikke alltid er blitt like godt mottatt av alle, særlig ikke av maktens mennesker.
Filmen åpner med en mer enn ti år gammel scene der han nekter å samarbeide med en norsk politiker, en statsråd og helseminister, fordi vedkommende er med på å opprettholde krig og elendighet og dermed gjør førstehjelpsopplæring i en slik sammenheng til en ren parodi. Scener er ubetalelig, Mads Gilbert er frekk og modig og bare politikerens ansikt er en studie verdt. Det er slikt vi skulle se mere av, den frekke Mads Gilbert på kanten, i konfrontasjon med makten, provoserende men ikke minst meningsfylt i det han sier og gjør. Én scene illustrerer dette: møtet med Bjørn Sundquist på trappa i Litteraturhuset i Oslo da han er vei inn for å motta Snill Gutt-prisen og den sarkastiske bemerkningen om at Snill Gutt er vel egentlig ikke noe som er typisk for Mads Gilbert….
Filmen er ingen biografi over vestkantgutten fra Oslo som valgte å bosette seg i Tromsø. Den gir i stedet et tverrsnitt av ham ved å følge ham i daglig arbeid, i naturen, på pris-overrekkelser og foredrags-turne i USA. Møtet med enkeltmennesker er viet stor plass og vi får også servert kutt fra Gaza både under og på besøk etter bombardementet. Det ledsages av Mads Gilberts egne betraktninger hvor særlig brokker fra Nordahl Griegs dikt Til ungdommen stadig trekkes fram:
Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes her nød og sult skyldes det svik.
Vi får korte glimt av hovedpersonen privat, med fisketurer i naturen, kajakkpadlende blant hvaler og nakenbadende i isfjorden.
Tross lengden gjør filmen likevel et sterkt inntrykk. Den viser at det nytter, enkeltmennesker kan utrette utrolig mye i kampen for en bedre verden. Filmen avslutter med en sterk og direkte appell fra hovedersonen rettet til Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre om Afganistan: Få guttene hjem!
Historien om Mads Gilbert er på langt nær ferdig skrevet. Men disse to timene gir oss likevel et riss av at det er mulig å gjøre noe, selv om det ser svart og håpløst ut:
Krig er forakt for liv, fred er å skape, kast dine krefter inn: døden skal tape.
