Doom
Amerikansk action fra 2005
Regi: Andrzej Bartkowiak
Manus: David Callaham, Wesley Strick
Skuespillere: The Rock, Karl Urban, Rosamund Pike og Ben Daniels
Produsent: John Wells og Lorenzo di Bonaventura Produksjonsselskap: Universal Musikk: Clint Mansell Lengde: 1 t. 45 min. Aldersgrense: 15 år Distribusjon: United International Pictures
Noe har gått forferdelig galt på en forskningsbase på Mars. Det var ment å være en arkeologisk base, men det er ikke bare jord og gamle ben de har gravd opp – forskerne har nemlig klart å åpne en port til helvete. Slimete monstre går amok på forskningsbasen og folk begynner å dø. En gruppe fryktløse soldater får ordre om å dra på et «If it moves, kill it«-oppdrag… men det som møter dem på Mars er langt verre enn forventet.
Doom er en av de viktigste titlene i dataspills historie. Spillet Doom kom ut i 1993 og vakte stor oppmerksomhet. Det var det blodigste spillet noensinne, og det fikk to oppfølgere. Det er derfor helt logisk at vi nå blir servert filmversjonen.
Det lett å forstå hvorfor Hollywood mener at en filmversjon av det populære spillet er en god idè. Action, monstre, high-tech våpen og mer action – Det høres jo bra ut. Men filmer som er basert på dataspill har tidligere vist seg å gi dårlige resultater. Med grusomme filmer som Street Fighter, Mortal Kombat, Final Fantasy, Super Mario Brothers, Resident Evil og de overvurderte Tomb Raider-filmene kan det mildt sies at det lukter vondt av dem. Og Doom? Vel, den er langt fra revolusjonerende.
Man går for å se en film som Doom av to grunner – for å lene seg tilbake, og nyte litt filmatisk junk-food. Undertegnede har ingenting mot hjernedød action, og jeg gledet meg til Doom, spesielt når jeg hørte den hadde lånt elementer fra klassikere som Alien, Predator og Night of the Living Dead. Men jeg hadde aldri trodd det ville bli så (Gjesp…) kjedelig. Når man ser en komedie forventer man seg humor, når man ser en bilfilm forventer man seg biler – og når man ser Doom forventer man seg… vel, action. Men det som kunne vært årets testosteron-bombe utvikler seg i stedet for til en mysterium-fortelling om en gruppe hjernedøde soldater som forsøker å finne ut av hva som foregår – noe som tar laaang tid. Karakterene spaserer fra rom til rom, og gjennom mørke, laaange korridorer. De skyter etpar monstre her og der, og så finner de en ny korridor, et nytt rom og et nytt og et nytt… og prosessen gjentas hundre ganger. Ingenting annet skjer i Doom. Det fungerer greit når du spiller spillet. Men film er noe helt annet. Doom er så langsom at du får lyst til å forlate kinoen. Slutten er det riktignok litt futt i – men det tar altfor lang tid å komme seg dit.
Skuespillerprestasjonene er latterlige. I filmer som Doom forventes det ikke akkurat at Meryl Streep skal dukke opp – men dette er pinlig. «Prate-scenene» består for det meste av at kamera zoomer mot en av skuespillerne, som så spytter ut tørre setninger som «You hesitate – people die!«, «Oh my God, there’s something in his blood!» og «Pinky, use the grenade!«. De håpløse dialogene fra det såkalte manuset, gir ikke de stakkars skuespillerne mye håp.
Den tidligere wrestling-stjernen The Rock og bicepsene hans spiller tropplederen «Sarge». Han liker å skyte i stykker ting og spytte ut one-liners. Troppen hans består (som vanlig i en actionfilm) av en nykomling, en asiater og etpar svarte karer. De har oppfinnsomme navn som Goat, Duke, Destroyer og Kid, og de sier «Fuck» som om de nettopp har oppfunnet ordet. Karl Urban (Fra Lord of the Rings) spiller soldaten Reaper. Reapers virkelige navn er John – hvilket betyr at han er helten, og får leve lengst. Søsteren hans Samantha (Spilt av Rosamund Pike) er tilfeldigvis en av forskerne på Mars. Bror/søster-forholdet deres er svært distraherende, og gir deg nesten inntrykk av at de to søsknene er tidligere elskere som ikke har sett hverandre på ti år. Karl Urban virker helt feilplassert i rollen som Reaper, og Rosamund Pike virker sløv og neddopet, og leverer årets aller verste skuespillerprestasjon. The Rocker heller ingen ypperlig skuespiller, men han forsøker så godt han kan å være actionhelt. Det sies at han er den nye Ah-nuld Schwarzenegger. Si hva du vil om Ah-nuld, men han har iallefall karisma og er svært underholdende å se på – hvilket er det eneste man kan kreve av en actionhelt. The Rock er helt grei, men Doom beviser dessverre at han bare er en ny Dolph Lundgren – med blendende hvite tenner og nappede øyebryn.
Det eneste høydepunktet i Doom er utvilsomt «Point of view»-scenen. Fire minutter er nemlig filmet som videospillet, gjennom Reapers øyne mens han slakter monstre. Monstrene i Doom ser bra ut – nesten som aliens på steroider. Men hva så? Doom mangler alt som gjør en film bra. La oss håpe at noen vil klare å lage en bra filmversjon av et dataspill engang. Prosjektene står i kø, og til neste år får vi se filmatiseringene Half-life, Bloodrayne og Halo. En av dem må da være bra.
Doom er bare en diger skuffelse. Du føler som du har bestilt biff, men får bare servert en kjøttbolle.
