KING ARTHUR
amerikansk film fra 2004
med: Keira Knightley, Clive Owen, Ioan Gruffudd, Stellan Skarsgård, Mads Mikkelsen, Stephen Dillane, Hugh Dancy, Ray Winstone, Joel Edgerton, Til Schweiger, Ray Stevenson regi: Antoine Fuqua
Hverken god eller dårlig. Hadde det ikke vært for den store scenen og statisteriet hadde filmen kvalifisert til en stor gjesp. Store skuespillernavn låner seg bort i denne filmen. Men det eneste jeg kan se de har fått ut av dette er gleden av å leke riddere og røvere på settet et par uker – samt å subbe inn noen millioner på kontoen.
Legenden om kong Arthur har kommet i farver, stereo og Hollywood-format. Det skulle bare mangle. Men filmen er for mye Hollywood som utmerket skuespillere har ødelagt seg selv på ved å delta. For ex-Hamilton Stellan Skarsgård hadde fortjent noe bedre enn å spille grinebitersk og ondskapsfull sakserkonge med langt skjegg som en Wild Angels kunne ha misunt ham. Hvis det var ekte.
Skal vi likevel si noe bra om denne filmen må det være at de historiske kulissene er imponerende og store. Vi kan til en viss grad forstå seriøse skuespillere når de sier ja til en film som er såpass omfattende og tar for seg britenes viktigste historiske sagn, legenden om kong Arthur og ridderne rundt det runde bord. Det er ut av disse sagnene England bygget sin identitet som nasjon. Mange fornemme slekter som eksempelvis Tudor-slekten som omfatter regenten Elizabeth I regner sine aner tilbake til kong Arthur.
Vi er alle kjent med navnene, ridderne rundt det runde bord, Lancelot og Tristan for eksempel. Eller trollmannen Merlin og den hellige gral. Mytene og eventyrhistoriene om dem har gått videre og sannsynligheten sier oss at det var de franske Bretagne-sangene på 1200-tallet som førte til at denne legenden gikk rundt hele den siviliserte delen av Europa og ble bearbeidet slik det passer.
For senere gjengivelse av disse sagnene plasserer gjerne kongen og hans riddere i et 1200-talls miljø. Da blir det lettere å forstå. Historisk rimer det bedre for det var på denne tiden at nasjonen England fikk fast grunn under føttene og begynte for alvor nasjonsbyggingen med institusjoner og begynnende rettsvesen.
England var altså langt seinere ute enn Norge og resten av Norden som i vikingetiden så på de britiske øyer som “utmark” og kjærkomment hærtoktland. Mens Irland sto under norsk innflytelse var danskene lenge herre over England. Det var først med vikingetidens opphør at England for alvor ble en nasjon.
Dette er viktig å understreke for å sette de historiske perspektivene på plass. Legendene om kong Arthur tjener samme rolle i England som Snorre Sturlasson i Norge. Men islendingen baserer seg på historisk stoff og forsøker etter beste evne – dog med en antatt stor dikterisk frihet – å gjengi virkelige personer og hendelser. Det har man ingen holdepunkter for å si om legenden om kong Arthur. Kanskje er sammenlikningen mer korrekt hvis man sier at for engelskmennene har myten om kong Arthur like mye å si som sagnet om storbonden Odin fra Kaukasus for oss norrøne folk slik det framstilles i Ynglingesagaen.
Disse begivenhetene skal ha funnet sted 500 e.Kr. da romerne var hardt presset ved sine yttergrenser fra germanske stammer i nord og barbarer i øst. I følge filmen besluttet de seg derfor å trekke seg tilbake fra England hvor de faktisk så å si ikke har etterlatt seg noe av betydning etter fire hundre års okkupasjon utenom et par hustufter. Hadrians mur som gikk tvers over sør-England blir derfor oppgitt. Landet blir åpent for de fremstormende sakserne fra nord.
Artus er i følge filmen den romerske hærføreren av engelsk mor som velger å bli i landet og forsvare det mot sakserne. Med seg har han sine riddere av det runde bord som selv om de er av russisk herkomst velger å bli hos kong Arthur og hjelpe ham. De får også støtte av den opprinnelige befolkningen som heller vil ha Arthur enn morderiske saksere som herre i sitt land. Dermed kommer Merlin og den skjønne Guinevere inn i sagaen. Begge tilhører urbefolkningen av keltere.
Det er en historieframstilling som det passer seg Hollywood. De eksisterende legender legger vekt på at kelteren Arthur kjempet mot romerne og fordrev dem fra landet. På slutten av filmen blir det rent pompøst og så tjukt deklamerende at selv en president Bush ikke kunne gjort det verre. Arthur og hans russiske riddere valgte å bli i England for der kunne de være “fri” menn og ikke underlagt romernes tyranni eller saksernes voldsherredømme og plyndring.
Kong Athur er i dag omgitt av en stor dyrking av britene. Hvert år arrangeres en festival i Glastonbury hvor man mener at den virkelige kong Arthur skal være begravet (se Kulturspeilets artikkel: Vil valkyriehylene vekke kong Arthur?). Mytedannelsen rundt ham har også resultert i at okkulte sekter har innført mystiske ritualer i Glastonbury og andre historiske steder.
Clive Owen gjør en svært sympatisk figur som kongen. For en gangs skyld har castingen gjort en bra jobb. Faktisk har han et “romersk” utseende i motsetning til sine ‘russiske’ venner. Men dessverre blir det ikke med mer enn den romerske ørnenesen og framskutte haken. For skikkelsen mangler dybde og har lite å spille på utenom å være tøff kriger. Keira Knightley som Guinevere er ikke bare en skjønn besunget kvinne slik vi kjenner skikkelsen fra middelalderballadene. Her opptrer hun som den reneste super-woman, bueskytter av rang og effektiv kick-bokser i de avgjørende slagene.
Når president Bush-frasene dukket opp i filmen fikk vi en kvalmende følelse. Dette var tross alt for drøytt! Ingen ting tyder på at under den tids forhold var Arthus noe mindre voldsfiksert enn sakserne som tross alt ble Englands herrer!
Alt taler for at Artur var av keltisk slekt. Dette var den dominerende stammen i England på romernes tid. Senere ble de fordrevet og presset mot øst av invaderende saksere, anglere og juter (som kom fra Tyskland og ikke Jylland). Til i dag har de beholdt Wales og deler av Cornwall. Dagens engelske befolkning består hovedsakelig av angelsaksere.
Slike faktum hopper filmen behendig over. Det passer seg likesom ikke. Men ellers er det passe tidtrøytte i en regnfull sommerstid. Hadde bare filmen spart oss for disse ekle nasjonalistiske frasene, kunne den være interessant tidtrøytte. For her er gjort mye med statisteri og de store scenene.
En ting til trekker alvorlig ned. Lydbildet er til tider grusomt. Slik ulyd fortjener ikke betegnelsen musikken. Det hjelper ikke å spille den for full guffe. Det fører til at filmen i perioder blir en pine.
Men vi får trøste oss med legendene slik de lever videre i fri bearbeidelse. Neste film kan kanskje ta for seg de spennende begivenheter som fant sted da kong Arthur og Lancelot røk ihop i blodig fight og Guinevere sto midt mellom dem.
Det er faktisk en spennende historie hvor vi kan ane en viss dybde. Richard Wagner har på vanlig grundig vis tatt for seg gralslegenden i sin Parsifal og Monte Python har gjort en svært levende og fritt improviserende versjon av ridderne rundt det runde bord.
Vi trenger ikke noe kliss-klass fra Hollywood opp i dette.
