Lunt og humoristisk men uforløst

Norges mest omtale film nå på nyåret er absolutt verdt et kinobesøk. Den er lun og langt på vei humoristisk, ikke minst fordi de frydes ved alle typene og situasjonene i det brede og frodige persongalleriet. Men som helhet når ikke filmen helt fram, jeg følte meg merkelig skuffet når det hele er slutt. Da hjelper det lite med en vár og poetisk sluttscene mellom Stellan Skarsgård og Anders Baasmo Christiansen der de lakonisk filosoferer over at våren – og det nye – er i anmarsj mens fortiden ligger sammenpresset i bilvraket bak dem. Tross et av Nordens mest kjente skuespillernavn i dag sentralt på rollelista – det var ikke lenge siden vi så Stellan Skarsgård i Mamma Mia– tar ikke filmen helt av. Dette på tross av helt herlige karakterer som en del av skuespillerne gir sine rollefigurer – og her er Jorunn Kjellsby i særklasse som den litt biske sex-frustrerte kvinnen.

Filmen fikk med seg mye ros og Publikumsprisen fra årets Berlin-festival og vi kan godt skrive under på at prisen langt på vei er berettiget. Men filmen strammer seg ikke til der den skal. Du blir sittende å vente på noe som ikke kommer. Ikke dermed sagt at vi forventer handling og action, det hadde ikke stått seg på en lun film som dette. Den har tross alt en tone som appellerer til det varme og medfølende i oss og den har mange scener som spiller opp til nettopp dette. Men det dramatiske spennet er der ikke i like stor grad og kommer ikke til uttrykk slik vi forventer.

Ulrik – Stellan Skarsgård – har sluppet fri etter 12 år bak murene på Ullersmo hvor han har sitte inne for å ha tatt livet av mannen som rotet med kona hans. Han er i utgangspunktet en lavmælt og snill mann som ikke vil gjøre noen fortred. Han får seg jobb på et bilverksted og forsøker å innordne seg i samfunnet så best han kan, men blir på sett og vis et offer for at kvinnene spriker så voldsomt ut for ham. Dessuten spøker hans gamle kriminelle kompiser i bakgrunnen. Handlingen finner sted i skitten snø på senvinteren i strøket Furuset-Alnabru-Ensjø. Her er biler, motorverksteder, grå kaffeserveringsteder og folk som snakker bredt østkantspråk. Det er tydelig at verden ikke har smilt like vakkert til alle dem vi møter i dette frodige persongalleriet. Filmen har også en sidehistorie om det evige temaet menn-som-slår-kvinner.

Den helt suverene skuespilleren i denne filmen er Jorunn Kjellsby. Hun alene er verdt et kinobesøk. Hun gir skikkelse til en kvinne som uten de helt store fakter tar oss med storm. Det er ypperlig gjort og de få scenene med henne er tydelig tværet ut for instruktøren måtte sikkert se hvilken gullgruve han satt på. Reklamen lokker med at hun deltar i de morsomste sexscenene vist i norsk film, og det uten annen fisk enn den kokte torsken på tallerkenen!

Også Bjørn Floberg på sitt mest arrogante fortjener noen rosende ord. En ros for at søsknene i filmen – Jorunn Kjellsby og Bjørn Floberg – er gitt samme karakteregenskaper og gir liv og varme til rolleskikkelsene sine med dette.