Mandela – veien til frihet (Long Walk to Freedom), britisk/sør-afrikansk film fra 2013 basert på Nelson Mandela’s selvbiografi med: Idris Elba, Naomie Harris, Robert Hobb, Terry Pheto, regi: Justin Chadwick.
Nelson Mandela var utvilsomt en av de aller største og mest betydningsfulle personene som har levd i nyere tid. En hel verden hyllet ham ved hans bortgang rett før jul.
Samme dag han døde hadde denne filmen London-premiere. Hans datter Zindzi satt selv i salen da dødsbudskapet kom.
Filmen er basert på hans egen selvbiografi. Men i stedet for å gå grundigere inn på selve mannen og hans tenkesett, feier filmen bare over hovedtrekkene i Mandelas liv. Dette er avgjort en svakhet for jeg er av dem som mener at Mandelas storhet besto i at han evnet å bygge broer – å forsone og tilgi. Dermed viste han vei for milliarder og ble et lys i en verden som fortsatt er preget av krig og vold. Ikke minst fordi Sør-Afrika kunne bli et vanvittig scenario av kaos og uhemmet vold etter at apartheidsystemet var opphevet.
Nelson Mandela var en av de mest kjente lederne i motstandsbevegelsen mot apartheid, ANC (African National Congress). Han ble fengslet i 1963 og satt mesteparten av tiden på øya Robben Island hvor han ble satt til å arbeide i et steinbrudd. Han satt inne i 27 år men nektet aldri å inngå noe kompromiss med makthaverne. Til slutt måtte apartheid-systemet bøye kne, ikke minst for den internasjonale boikotten som ble mer og mer følbar for landets økonomi. Her har Norge forøvrig spilt en lite ærefylt rolle.
Nelson Mandela ble sluppet fri, apartheid-systemet ble offisielt oppløst og Nelson Mandela ble valgt som den første presidenten i de frie i et demokratisk land. Her vakte han beundring for sin evne til å inngå forsoning med sine gamle fiender, de som hadde sperret ham inne og berøvet ham 27 år av hans liv. Han fikk Nobels Fredspris og ble hyllet av en hel verden for sin innsats. Han besøkte Norge i forbindelse med fredsprisutdelingen og sernere på et stort utendørs arrangement i Tromsø hvor han takket Norge for bistanden til motstandskampen.
Desmond Tutu opptrer som seg selv i løpet av filmen. Ellers er det klippet inn en del dokumentarscener. Jeg syntes dette var fint og nennsomt gjort og det forstyrret på noen måte ikke. Musikk er det nok av. Noe av bakgrunnsmusikken virket påtrengende og tårepersende mens både Bob Marley‘s War fra 70-årene og ikke minst The Specials med Free Nelson Mandela for et fullsatt Wembley på slutten av 80-tallet viser oss hvilken bredde det var over antiapartheidsbevegelsen verden over.
Det er mange i Norge i dag som har grunn til å gå i seg selv etter de holdningene som ble vist helt opp til 1990-tallet. Det er ikke bare Fremskrittspartiet og dets grunnlegger Anders Lange – han støttet uten forbehold raseskillet og mente i fullt alvor at det skulle være forskjell på hvite og svarte – som har svin på skogen. Verre er at det offisielle Norge, i første rekke Arbeiderpartiet og Høyre, sørget for å holde apartheidsystemet kunstig oppe ved å tillate handel med regimet. Norske tankbåter fraktet olje inn i landet og norske redere sørget dermed for at raseskillet fikk lenger levetid enn det skulle ha hatt. Verdien av dette overstiger mange ganger det som fra norsk side ble pøst inn i motstandsbevegeksen ANC.
Det er nok riktig at Norge mer enn noen annet land sto på politisk for å få slutt på raseskillet og at pengebidragee til ANC nok var betydelige, men den viktigste faktoren her var den internasjonale anti-apartheid-bevegelsen hvor særlig ungdommen og rockemusikere var aktive og engasjerte. Verdt å få med seg er at Norges-aktuelle Steven van Zandt den gangen var en av de fremste anti-apartheid aktivistene i USA.
Filmen gir bare et riss av den utrolige historien til Nelson Mandela. Men uansett er bare et glimt av den storheten han sto for verdt å få med seg.
