Match Point
Regi: Woody Allen
Foto: Remi Adefarasin
Manus: Woody Allen
Genre: Thriller
Skuespillere: Scarlett Johansson, Jonathan Rhys-Meyers, Emily Mortimer, Brian Cox, Matthew Goode
Nasjonalitet: USA Språk: Engelsk Produsent: Letty Aronson, Lucy Darwin, Stephen Tenenbaum, Gareth Wiley Produksjonsselskap: BBC, Magic Hour Media, Thema Production, Invicta Capital Ltd., BBC Films Lengde: 2 t. 8 min. Distribusjon: Scanbox Produksjonsår: 2005
Chris (Jonathan Rhys-Meyers) er en tidligere tennisproff som står overfor et veiskille i livet. Etter å ha tatt en jobb som instruktør i en eksklusiv tennisklubb, møter han playboyen Tom som introduserer han til overklasselivet og søsteren sin, Chloe (Emily Mortimer). Chloe og Chris finner raskt tonen, men hvem interesser han mest; Chloe eller Toms forlovede, den mystiske skuespillerinnen Nola (Scarlett Johansson)?
Etter å ha laget filmer der handlingen er lagt til New York i nærmere førti år har regissør Woody Allen skiftet beite til London. Kanskje det er det som skal til for å puste liv i en karriere som har falmet litt de siste årene. Jeg har aldri helt hatt sansen for Allens filmer, og kanskje er det derfor denne var en så positiv overraskelse. Men dette er heller ingen typisk Allen-film. Temaet er langt mørkere enn noe jeg har sett av han tidligere, og ingen av karakterene har egentlig en eneste sympatisk side, de er alle drevet av grådighet og begjær.
Det underliggende temaet i filmen er hvor mye flaksen avgjør for hvordan livet ditt ender opp. Filmen begynner med en tennisball som spretter på nettkanten og henger i luften mens en stemme spør hvilke tilfeldigheter som avgjør hvilken retning livet ditt tar i løpet av noen tideler. Dette er et tema som ligger i bakgrunnen gjennom hele filmen og spiller en stor rolle i den geniale tvisten på slutten.
Som han har gjort så mange ganger før skaper Allen sin egen lille verden karakterene hans lever i. Tom og Chloes rike familie minner mest om en du ville finne i gammel engelsk litteratur da klassesystemet på de britiske øyer fortsatt levde i beste velgående. Jeg tror ikke rike briter fortsatt er så snobbete, men Allen får det til å fungere.
I likhet med hvordan han lot New York nesten være en karakter i sine filmer gjør Allen det samme her. Jeg har aldri sett London så pent filmet før, han får den rett og slett til å virke som det kuleste stedet som finnes. Samtidig gjør han det klart at han er en outsider i denne byen ved å gjøre hovedpersonene (Rhys-Meyers og Johansson) til det samme.
Dette har blitt kalt Allens beste film på flere år og jeg er ikke uenig. Det er elementer i filmen som er ubehagelige å se på ettersom karakterene er så usympatiske på forskjellige måter, men det er en velspilt og tett thriller. Dette er en original film som byr på flere overraskelser. Muligens ikke for alle, men dette gir en ny generasjon sjansen til å bli kjent med en av filmverdenes veteraner mens Allens tidligere fans vil få noe nytt å glede seg over.
