Oslo Konserthus 15.2.2007 Olivier Messiaen: Turangalîla symfoni, Oslo-Filharmonien, Håkon Austbø – klaver, Valérie Hartmann-Claverie – ondes Martenot, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Å dykke ned i Messiaens verden blir alltid en spesiell opplevelse. Den store franske komponisten (1908 – 1992) fascinerer med sine verk, enten de er for klaversolo – hvor kveldens solist Håkon Austbø har levert noen framragende innspillinger – eller for orkester. Hans intenst opplevde musikk preges av to elementer: sterke naturopplevelsen hvor fuglesangen er sentral, og en sterk religiøs tro. Over det hele ligger et alment drag av mystisme.
Dette verket som kom til like etter annen verdenskrig, er faktisk et av de absolutt helt få som tilsynelatende er befridd for dette. Hva som ligger i tittelen, Turangalîla, peker imidlertid mot det oversanselige og mystiske. Komponisten har hentet inspirasjon fra India og ordet henspiller på to betydninger på sanskrit, flukt og bevegelse og livets og skapelsens lek. De ti satsene i verket er forsynt med titler som alle kan avleses ut av dette, kjærlighetssang, kjærlighetenssøvnens hage, gleden ved stjernenes blod osv. Så selv om man ikke umiddelbart finner igjen de religiøse og natursanselige elementene som preger verkene til Messiaen, er de der allikevel på et vis.
Det fem kvarter lange verket er heller ingen tradisjonell symfoni med sonateform og oppbygging av bestemte temaer etter nøye regler for hvordan de skal behandles. Det er likefullt en symfoni i støpning og utforming, elementene i musikken kan sammenliknes med et stort maleri som utløser mange følelser. Her spennes livet og dødens mysterier opp for oss, ekstasen over skapelsen og gjennom det hele er det et sterkt preg av rytmikk.
Klaveret er sentralt og Håkon Austbø får full anledning til å utfolde seg i de harde toneclusterne og rytmiske partiene. Det er en opplevelse å se ham framføre Messiaen. Det er ikke vanskelig å se hvordan han på en måte som person går inn i og blir levende opptatt av den særegne musikken. Håkon Austbø har i et par tiår vært regnet som en av de fremste Messiaen-tolkerne i verden, noe hans mange Naxos-innspillinger av Messiaen har gitt syn for.
Det som imidlertid vekker størst interesse i dette verket er bruken av instrumentet ondes Martenot. Det har navn etter sin oppfinner og har vært i bruk siden 1920-tallet, mest av franske komponister. Instrumentet kan sees på som en slags mekanisk forløper for synthesizer’en. Det har en besnærende klang og vekker assosiasjoner til en slags mystisme med sine spøkelseseffekter. Det er særlig den særegne glissandoeffekten som har gitt instrumentet de spesielle klangmulighetene, men det åpner også for mere lyriske partier og enkelte ganger noe som faktisk (!) likner en fuzz-gitar i de lavere registrene.
Som med all orkestermusikk vi har hørt av Messiaen er det det særegne og fargerike ved musikken hans som fascinerer. At det kobles med overjordiske opplevelser som programmatisk er beskrevet, forsterker dette. Religiøs mysistisme peker mot en dimensjon av spenning og ting som ikke kan forklares. Det er dette rommet Messiaen åpner for oss og som gjør musikkopplevelsen til noe helt spesielt. Vi i vår rasjonelle tidsalder har behov for dette. Det er ikke alt som kan defineres ellert innplasseres i systemer. En musikkopplevelse med Messiaen beriker oss og gir muligheter for å få et glimt av noe vi ikke helt enkelt kan forstå.
Til kveldens konsert var det foruten klaver og ondes Martenot, stilt opp vibrafon og celesta foran på podiet. Slagverkseksjonen i dette verket er omfattende og stor og enkelte ganger skaper det en særegen effekt med treblåserne og klaveret. Celestaens harde ‘hvisken’ fornemmes. Noen ganger kan vi bli minnet om indonesisk musikk, såkalt gamelan-musikk. Orkesteret delte seg i enkelte soloinstrumenter i partier og musikerne fikk virkelig anledning til å ta ut sitt beste i dette verket.
