Michael Moore på norsk

Smaken av hund
norsk dokumentarfilm 2007
regi: Are Syvertsen & Jon Martin Førland

Smaken av hund er den dokumentarfilmen som såvel vår statsstøttete TV-kanal som vår fremste kommersielle TV-kanal ikke ville vise. Vi skjønner godt sistnevnte, tapet av reklameinntekter fra en bransje som i dag så å si har monopol på produksjonen av maten vår kan bli for stor å bære. For førstnevnte gir avslaget en ekkel brun smak av den statskorporativisme vi møtte for snart sytti år siden, filmen går til et hardt og beskt angrep på våre samvirkende matprodusenter, dvs. bondeorganisasjonene som i realiteten eier dette matmonopolet.

Det er greitt å si at filmen ikke er vellykket, hverken teknisk eller dramaturgisk. Det er masse feil i den, ting som skulle være luket ut og redigert på en annen måte. Journalistisk balanserer den også og bikker klart over til den spekulative og normalt ikke-akseptable siden enkelte ganger. Men hovedbudskapet i en dokumentarfilm er alltid hva den bringer på bordet. Det står over alt annet. Det burde være tilstrekkelig for å bruke enhver anledning til å vise denne filmen.

Det er uhyggelig brennbart materiale filmen tar opp. I realiteten går den til angrep på en hel bransje. Bak denne bransjen står mektige organisasjoner, folkelige organisasjoner som er tuftet på grunnfjellet i Norge. Kommunalministeren opptrer som leder av det partiet som har gjort seg til fremste talsmann for bondeorganisasjonene. Hun gjør det i vendinger som i denne sammenhengen resultarerer i en ekkel følelse, her blandes grumsete nasjonalisme – hallo Bondepartiets rolle i 30-årene! – med en brutal industrialisering av matproduksjonen, en behandling av levende dyr som langt overgår våre villeste fantasier og mareritt om middelalderen og en tilgrising av maten vår som har resultarte i epidemier og dødsfall av barn i våre dager. Du vil rett og slett ikke tro det du ser.

Undertegnete har fra før av gått utenom produktene av merket Gilde etter at disse bakterieskandalene oppsto og det kom fram hvor lemfeldig, skjødesløst og skittent maten vår ble behandlet rundt om i de forskjellige leddene landet rundt – her er det snakk om en hel kultur! – og vil for framtiden gå i en ekstra bue rundt kjøttproduktene herfra. Men dette beroliger ikke, for i filmen kommer det tydelig fram at det som legges fram under andre merker, dvs. ikke Gilde, egentlig er Gilde-produkter med lavere grad av kvalitet! 

Dette er dokumentarfilmen som kan få deg til å bli vegetarianer av mindre. Bare det enkle faktum at norske barn dør av ecolibakterier etter å ha spist norsk mat burde være nok til å sette kritisk presse i høyspenn. Verre blir det slik filmen gir en antydning av at her har du en hel kultur som gjennomgående grafser i dyremishandling, skjødesløs behandling av matprodukter og som kynisk utnytter sin monopolstilling i markedet. Det blir ikke bedre når det kommer fram at norsk svineproduksjon tillater bruk av benmel – gris spiser gris – noe som er klart forbudt i EU. Vi må føye til her at svin er totalforbudt i så å si hele den tredje verden, blant muslimer og jøder ikke minst.

Importen av soyabønner – en viktig bestandel av kraftproduksjonen – medfører et regnskogen i Brasil hugges ned. Samlet tar arealet bruken av norske soyabønner medfører en anselig del av regnskogen hvert år. Filmen dokumenterer hvordan norske matprodusenter i stedet fokuserer på soyaproduksjonen i Mozambique, en import som tar mindre enn en promille av bruken av soya i Norge. Igjen ekkelt, dette er utvilsomt manipulerende og styrt propaganda for å dekke til noe ytterst ubehagelig i norsk matproduksjon.

Dokumentaren vier stor plass til talspersonene for Tine, Gilde, Prior og Felleskjøpet og de andre kjente matproduktnavnene. De får fritt uttale seg men blir også stilt kritiske spørsmål og kryssklippet. Filmen benytter seg av samme manipulative metode som de selv anvender i sin reklame. Av og til fanger kamera og mikrofon dem i situasjoner de ikke vil like, på grensen av det presse-etisk uforvarlige, men det disse situasjonen viser er en bransje som helt er i kollisjon med seg selv og de erklærte vakre målsetningene de har ifølge sin egen reklame. Den viser at industrien kynisk bruker markedskonsulenter og reklameguruer for å skape et bilde av norsk mat som ‘ren’ og ‘nær’ som direkte villedende. Og det er de bevisste om selv!

Det kommer fram i filmen at mange av de berørte personene ikke lenger er i disse jobbene. Vi forstår dem altfor godt. Hvem kan stå inne for sin egen samvittighet med å bidra til å spre løgnpropaganda over lenger tid?

Det er en film som vi gjerne ser en oppfølger av, som reiser mange debatter og fører til mange ubehagelige sidespor. Ikke minst stiller den et stort spørsmål ved hvordan reklame påvirker og hvordan våre samvirkende organisasjoner har skapt et maktmonstrum av et matmonopol som opptrer som det selv vil med sterk politisk støtte i ryggen. Hvem glemmer ikke skandalen hvor det kom fram at de betalte en norsk butikk-kjede for å fjerne konkurrenten fra hyllene?

Trenger vi mer for å få slått fast at det er noe råttent i kongeriket? La scenene med kyllingtreskeren bli på netthinnen. Du er garantert fri for lyst på ‘sunn mat’, dvs. kylling, lang tid etterpå. Uansett den kritikk som kan reises mot filmen, vi trenger en påminnelse som dette. Mere Michael Moore på norsk!