Min misunnelige frisør
norsk film fra 2004,
etter en novelle av Lars Saabye Christensen
med: Gard Eidsvold, Bjørn Sundquist, Hildegun Riise, Espen Skjønberg, regi: Annette Sjursen
Alt burde ligge til rette for denne filmen. Den er laget ut fra en novelle av en av våre aller mest leste og populære forfattere. Den har en rekke sterke navn på rollelista.
Men likevel satt jeg igjen med følelsen av at filmen ikke nådde helt fram. Manuset og novellen inneholder mye stoff. Her er mange vinklinger og temaer å gripe fatt i og jeg ventet og ventet på at filmen skulle stramme grepet og kunne konsentrere seg om i hvert fall en av dem.
Lars Saabye Christensen har mye stoff til refleksjon i sin korte novelle på knapt tredve sider. Gjennom hele teksten viser han et sideblikk som gir rom for ironi og dels stor humor. Det er også en klangbunn av trist melankoli. Menneskers ensomhet og vanetilværelse blir satt under lupen.
Kvinnen i historien spilt av Hildegun Riise har eksempelvis en knapt tenkelige korttidshukommelse. Hun hadde sikkert aldri fått lov til å vandre rundt i friluft i den virkelige verden. Eller består rett og slett vår tid av slike korttenkte situasjoner?
Espen Skjønberg gir i korte drag et raskt riss av en bitter og streng gammel mann. Men i filmen dør han før handlingen for alvor starter.
Problemet er den rolleskikkelsen som er gitt til Bjørn Sundquist. Den inneholder mange dybder. Er han en ensom mann som søker etter andre mennesker, eller er han et menneske som tiden er løpt fra og som frenetisk nekter for at ting har endret seg siden man var ung nok til å bokse i ringen. Er han et menneske som er altfor sterkt bundet til faste vaner som ødelegger hans sosiale orientering mot verden? Eller er han rett og slett en homse?
Bjørn Sundquist spiller godt og han spiller sterkt. Kanskje vel sterkt fordi vi synes så tydelig det blir avtegnet en altfor stor forskjell mellom ham og de to andre hovedrolleinnehaverne.
Av disse er det kanskje Gard Eidsvold som får mest ut av sin rolle. Han er den lite selvstendige portøren som vi aner gjennom sine voksne år er blitt hundset og underkuet av sin sterke far, spilt av Espen Skjønberg. Når han blir borte overtar fars gamle venn, frisøren spilt av Bjørn Sundquist, automatisk farsrollen. Det gjør han til de grader at vi begynner å ane at novellen kanskje har ennå flere dybder enn det vi får vite i filmen.
Men filmens tone blir slått an mot slutten. Her ender det lykkelig og fornøyelig med en portør befridd for sine mindreverdighetskomplekser og et lystelig lag på tre personer. Nå er det ikke lenger bare den gamle bokseren, frisøren, som kan slå fra seg!
Men jeg følte meg litt snytt. En ting er at castingen ikke er helt på høyde med dramaturgien og at herrene Sundquist/Skjønberg rett og slett blir for sterke for de to andre hovedrolleinnehaverne.
Men jeg satt likesom hele tiden og ventet på at et eller annet sprelsk og crazy skulle inntreffe med dama med korttidshukommelsen, en vanvittig situasjon som hun hadde brakt seg selv eller andre opp i. Festen innbø nesten til det.
Det kom ikke. I stedet får vi en film som markedsføres som at vi har alle godt av forandring og ikke bli låst av faste vaner og forestillinger. Men det kunne jo være mer enn dette? Og så med dette laget til rådighet?
