Harry Potter og Føniksordenen
Britisk/amerikansk eventyrfilm fra 2007
Regi: David Yates
Skuespillere: Daniel Radcliffe, Ralph Fiennes, Gary Oldman og Alan Rickman
Prod.selskap: Warner Bros./ Distr.: Sandrew Metronome
Musikk: Dario Marianelli
Spilletid: 2 t. 18 min. / Aldersgrense: 11 år
Sim sa la bim! Harry Potter er tilbake, og han er forbanna. Og det med god grunn: Han føler seg redd, paranoid og ensom, og han har vonde mareritt om mørkets fyrste Voldemort. Folk benekter derimot at Voldemort er tilbake, og anklager Harry for å være en løgnhals og truer med å utvise ham fra skolen. Og om ikke det var nok, har skolen fått en ny lærer. En sadistisk liten møkkadame, som liker å torturere elevene. Ikke rart at Harry er deppa.
Det kommer vel neppe som en bombe at denne femte Harry Potter-filmen er gull. Jeg hadde forventet å sitte igjen med tanker som: ”He-he, den var underholdende” og ”Litt langtekkelig innimellom, men veldig gøy”. Alle Potter-filmene (til og med de to første!) er jo enormt underholdende, men denne var mer enn bare gøy. Når lysene slo seg på i kinosalen og rulleteksten begynte, var jeg lammet av beundring og jeg skjønte at jeg hadde sett den beste filmen i serien så langt. Jeg ble for første gang, mer enn bare underholdt av en Potter-film. Den rørte meg.
Storyen i Harry Potter Og Føniksordenen er førsteklasses, og manuset har flere dype lag som ikke kan beskrives med ord av noen som er så dum som meg. Effektene er dessuten veldig bra, men best av alt er karakterene: De er mer magiske og fargerike enn alle effektene tilsammen. Spesielt Harry (Daniel Radcliffe). Han har opplevd mye til å være en liten fyr, og han blir (i likhet med filmene) mer og mer moden for hvert år. På overflaten er han enkel, men på innsiden er han langt mer komplisert. Denne gangen må han konfrontere frustrasjon, sinne, sorg og ikke minst sine indre demoner.
Jeg elsker store eventyrfilmer som dette. Vel, jeg elsker små eventyrfilmer også. Det som oftest skiller en god eventyrfilm fra en dårlig èn, er at den gode har en minneverdig story med mennesker du bryr deg om. Det er tross alt småtingene som er verdt å huske, ikke antall eksplosjoner og laserstråler. Det skader heller ikke at skuespillerne er bra. Effekter er helt fantastiske i dag, og filmskapere klarer å gjøre det mest utrolige. Det derfor ikke et spørsmål om ting ser ekte ut lenger. Det er skuespillerne som må fremstå som ekte. Og i Harry Potter Og Føniksordenen imponerer alle! Alan Rickman er skremmende bra som den skumle læreren Severus Snape, Ralph Fiennes er en glimrende Voldemort og Gary Oldman er perfekt som Sirius Black, men det er Daniel Radcliffe som stjeler showet i tittelrollen. Han har utviklet seg til å bli en dyktig skuespiller. Potter-filmene blir bare bedre og bedre, og jeg vurderer seriøst å bli medlem av en eller annen fanklubb.
