Mot Moskva

Mot Moskva
norsk film 2003 i samarbeid med JO STRØMGREN KOMPANI
regi: Runar Hodne/Jo Strømgren med: ESPEN REBOLI BJERKE JOHN BRUNGOT ANNA DWORAK SILJE FÆRAVAAG, THORBJØRN HARR, VIKTORAS KARPUSENKOVAS, VYTAUTAS KUPSYS, LIUBOMIRAS LAUCEVCIUS, IVAR MYKLAND, ARTURAS ORLAUSKAS, JO STRØMGREN, KYRRE TEXNÆS, ANDRIUS ZEBRAUSKAS

De som har fulgt danseren Jo Strømgren både som danser og koreograf og etterhvert vært ansvarlig for forestilllinger hvor han tar i bruk sterke teatrale elementer samt video og film, vil nå kunne oppleve den første spillefilmen hvor han og Runar Hodne har regiansvar. 

De har samarbeidet tett med Jo Strømgrens Kompani med utarbeidingen av tekst og ikke minst å klare det språket som blir brukt skuespillerne seg i mellom når de ikke snakker ordinært russisk.

Russere har uttalt at ‘gibbrish’ høres ut som et balkanspråk. Jo Strømgren sier selv at han har vært fascinert av tysk film og TV-film fra 70-tallet hvor det ofte var grovkornete bilder og handling som var både utydelig og merkelige. Han ønsket hverken å lage en type dogmefilm eller noe med USA-vri men har søkt østover som han også tidligere har gjort i flere av sine forestillinger.

Vi er i en varebil med en teatergruppe av særdeles ymse karakterer med lederen Vassi spilt av Thorbjørn Harr. Hans store drøm er å spille på en stor scene i Moskva, noe hans eldre bror, spilt av Jo Strømgren selv, bruker for å lure ham til sine smuglerprosjekter.

Vassi ønsker seg flere skuespillere, noe broren også bruker for å presse ham. Dette fører til en del merkelige rabiate situasjoner med burlesk vanvittig humor skiftende med oppgitthet og desperasjon. Gruppa møter et vekslende publikum, alt fra stormende applaus til å bli bombardert med svimeslående grønnsaker.

Gruppa består av fire menn og en kvinne. Alle har underliggende grunner til å delta i teaterprosjektet. Vassi er entusiasten og bærer på en drøm om å formidle det ultimate kunstuttrykk til folk. Det samme gjør kvinnen spilt av Anna Dworak.

I filmen får vi glimt fra flere forestillinger som har elementer av noe av Jo Strømgrens tidligere forestillinger. I tillegg brukes utsnitt fra Tsjekovs Onkel Vanja og brokker av monologer fra Måken.

Det er blitt en film som i hovedsak har sekvenser som er både rå, har tempo og dramatikk og en besk humor. Dette skifter med mere rolige partier hvor vi ser utsnitt fra russisk provinslandskap og trøstesløst forfall. De har stadig agenter i hælene som prøver å avsløre dem.

Jo Strømgren har oppnådd sitt prosjekt med grovkornet film og den har i perioder longører men er også full av frydefyll galskap. Spesielt å bemerke er at de har brukt et nennsomt utvalg av korverk fra Den Røde Hærs Kors innspillinger fra 40-årene samt flere russiske poeter og visesangere. Dette er fint passet inn i den skiftende handlingen.

Filmen er i hovedsak spilt inn i Litauen i en hektisk fem-seks ukers periode i fjor høst.