Munch blir Munch

Munchmuseet 10. oktober – 12. januar 2009
Munch blir Munch – Kunstneriske strategier 1880 – 1892

Samtidig med at det lanseres et omfattende bokverk som katalogiserer Munchs samlete produksjon presenterer Munchmuseet denne utstillingen.

Utstillingen må delvis sees i lys av dette bokverket. Det er hentet inn mange kunstverk fra andre steder enn museets egne samlinger. Nettopp dette gjør at det blir en svært omfattende og rik utstilling. Du får her sett Munch-arbeider du aldri har sett før eller har ant eksistensen av. Personlig satte det en støkk i meg da jeg så igjen et gatehjørne fra min barndomsby Arendal.

Utstillingen har som tema å kartlegge Munchs utvikling som kunstner på 1880- og 1890-tallet. Hvilke tanker hadde han og hvilke ideer gikk gjennom hodet hans? Vi ser at han var opptatt av mange fortskjellige uttrykk. Han leker seg med fargepaletten i rene impresjonistiske stemninger. Andre steder ser vi igjen motiver eller (tomme) ansikter som dukket opp i de langt mer berømte arbeidene som kom til å følge.

Det er et unntak på denne utstillingen. Av alle de arbeidene han gjorde på denne tiden er de første som hører til Livsfrisen holdt utenom. Men dette er jo verk vi er godt fortrolige med og som vanligvis er å se i den faste samlingen.

En ikke uvesentlig del av utstillingen består av samtidige dokumentasjonsfotografier. Dette er for det meste fra sentrale steder som Munch oppholdt seg i Berlin eller Paris. De er også av andre kunstnere. Fotografiene er for det meste tatt av Max Marschalk. Munch var selv også en framragende fotograf. I denne tiden forsøkte han seg fram, blant annet sammen med Strindberg som også var fascinert av dette nye mediet. Det er bare synd at denne utstillingen ikke har plass til å kaste lys over Munchs innsats på dette feltet. Hans fotografier disse årene hører avgjort til hans søking etter et kunstnerisk uttrykk.

Totalt er det likevel mengden av bilder som her dominerer. Det er ikke bildene i de store formatene som vi vanligvis ser på den faste utstillingen men småbilder i et så stort antall og med så forskjellig uttrykk at vi rett og slett forbløffes.

Munch var i denne tiden midt inne i de store forandringer som skjedde såvel i norsk som i internasjonal kunstverden. Her hjemme var det Christian Krohg og kretsen rundt ham som gikk til felts mot rådende normene som var dominert av ‘düsseldorferne’ som nå ble oppfattet som konservative og samfunnsbevarende. De hadde også en viss tilknyttning til bohem-miljøet i Kristiania og det mest håndgripelige de fikk til var den årlige kunstnerstyrte høstutstillingen. Munch plasserte seg i dette miljøet, men noen toneangivende person var han ikke. Han hadde også noen tid tatt timer hos Christian Krohg. Det var først når han kom utenlands at det ble sving på sakene. Gjennom først å sjokkere gjennom sine nærmest nakne framstillinger av menneskesinnet ble han på begynnelsen av århundret et av de største navnene i kunstverdenen. 

Denne utstillingen viser oss en kunstner som er i ferd med å finne sin identitet og uttrykk.