Edvard Munch
norsk-svensk film fra 1974
med: Geir Westby, Gro Fraas, Eric Allum, Amund Berge, Kersti Allum, regi: Peter Watkins
Det tok noen år før denne filmen endelig kom på kino, hele tre tiår og litt har det tatt. Men når den endelig kom er det blitt en helt annen film enn den som ble vist i flere episoder på TV noen år tilbake, i hvert fall slik vi erindrer 70-talls produktet. Den er i hvert fall betydelig klippet og framstår så stram og fin at det nesten er blitt en ny film. Det virker som om den kritikken som kom for tredve år siden har hatt stor innflytelse på hvordan filmen er blitt i dag. For umiddelbart virker det som om filmen er blitt en helt annen. Men nå må vi innvende at de brillene vi så filmen med den gangen er bokstavelig talt noen andre enn dagens, slik at filmen i virkeligheten ikke behøver å være så forskjellig fra TV-serie utgaven.
Et viktig moment for å se denne filmen er altså at verden og våre verdier kan ha forandret seg så mye på tredve år at nå framstår filmen for oss på en helt annen måte enn før.
Det var den internasjonale mesterregissøren Peter Watkins som tok tak i dette stoffet. I formen er det blitt et dokumentdrama med skuespillere (amatører som velges ut fra likheten de kunne ha med de personene de framstiller) i de viktigste rollene. Dette sagt fordi det må bemerkes at prestasjonene er mildt sagt ujevne.
Filmen tar tak i Edvard Munchs barne- og ungdomsår, hva det var som fikk han til å utvikle sine ‘bilder’, sitt blikk på verden (hva han så ikke hva han ser) og menneskene. Denne framstillingen er gjort på kryss og tvers, vi hopper stadig tilbake til malerens tidligste opplevelser i familien. Her er synd og skam, gudsfrykt og pietet, sykdom og død, og stadige konfrontasjoner med den strenge faren.
Det er dette som etter min mening gir denne filmen dens styrke. Kryssklippingen av opplevelser fra barndommen fører fram mot kunstnerens endelige gjennombrudd i Tyskland på 1890-tallet. Her scorer filmen etter min mening store poenger. Helt på slutten av filmen kommer det fram noen betraktninger om Munchs kunst og hvorfor han er så fascinerende og betydningsfull. Vi skal jo ikke helt se bort i fra at hans Skrik, slik han så den rødflammete solnedgangen over Oslo-fjorden fra Ekeberg og hvordan menneskene blir fylt av en uforklarlig redsel, er det mest avbildete ikonet i kunstverden etter da Vincis Mona Lisa. Selv om den rød himmelen sannsynligvis var asken høyt oppe i atmosfæren fra et vulkanutbrudd på den andre siden av kloden noen år tidligere, sier bildet i sitt uttrykk det meste om vår tids ‘avsjelete’ mennesker.
Mye av filmen er basert på kunstnerens egne notater. Derved blir den mer ekte enn om man bare ville hatt en (tørr) kunstfaglig kommentator. Det blir mye opp til kinogjengeren selv å trekke konklusjoner.
Stor vekt er lagt på å vise de sosiale forholdene i Kristiania i andre halvdel av 1800-tallet hvor tuberkulosen herjer og unge jenter i stort antall var nødt til å livberge seg ved prostitusjon. Ganske mye av filmen dreier seg om bohem-miljøet og hvordan Hans Jæger stadig refset den unge Munch fordi han ikke gjorde fullstendig opprør mot sin borgerige familie. Dette miljøet hadde høylytte diskusjoner om kunst, politikk og fri kjærlighet. Vi kan ikke fri oss fra det, men Hans Jæger-skikkelsen slik den framstår minner altfor mye om AKP-teoretikeren Trond Øgrim.
Hvorfor tar en film som dette oss over tredve år etter at den ble laget? Fordi det er fascinerende å trenge inn i Munchs tankeverden, presentert ved utdrag av hans notater. Og fordi den gir et bilde av en av verdens aller største bildekunstnere som er engasjerende i seg selv.
Om du så TV-serien for tredve år siden er det alldeles ikke bortkastet å se denne filmen på nytt. Og for alle de som er kommet til de siste tredve år vil vi absolutt anbefale denne filmen.
