Meet the Composer Finske 1900-talls komponister, Finlands Radios Symfoniorkester, Helsinki-filharmonikerne etc., Dirigert av Jukka.Pekka Saraste, Paavo Berglund, Leif Segerstam, Okko Kamu o.a., Karita Mattilla – sopran, Arto Noras – cello m.fl., (Finlandia Warner)
Gjennom åtte dobbelt-CD’er presenteres finsk musikk fra dette århundret. Serien gir en spennende demonstrasjon av hvorfor finsk musikkliv i dag befinner seg i fokus som aldri før. Finske dirigenter, orkestre, solister og ikke minst komponister har en status internasjonalt vi bare kan bli misunnelige av. Serien gir et overbevisende innsyn i det som kan karakteriseres som et musikalsk mirakel i nabolandet i øst. Den kan også gi oss en nyttig påminnelse her hjemme om at det er mulig både å bygge operahus i milliard-klassen som å gjøre samtidsmusikk kjent og populært blant publikum. Dermed er denne serien også en viktig referanse for norsk musikkliv.
Med Erik Bergman møter vi representanten for modernistene i denne serien. Han er også komponisten bak Det sjungande trädet, en av finsk operas aller største suksesser noensinne. Bare av den grunn er han sentral i denne serien, for det er først og fremst gjennom sin operakunst at finnene har erobret den internasjonale musikkverdenen. Rettere sagt, gjennom sine naturalistiske samtidsoperaer.
Disse to CD’ene viser Bergman fra andre sider: som den søkende og eksperimentelle komponisten, den nyfikne og først og fremst klangsikre tonekunstneren. Det er gjennom de serielt påvirkete og sterkt koloristiske orkesterverkene Birds in the Morning, Aubade og Colori ad Improvviasioni at denne komponisten fengsler. Dette er verker skrevet i tidsrommet 1958-1979, modernistiske i tonespråk og uttrykk men med en behagelig og velplassert bruk av klanger som minner litt om Takemitus minimalistiske ‘regndråpe’-klang, slik vi fornemmer i ‘Birds’.
De andre verkene er faktisk av atskillig mindre interesse. Vi kunne bli spart for noe av det eksalterte dramatiske og utenpåklistrete i et par korverk. Komponisten taler godt nok i de tre orkesterverkene på denne dobbelt-CD’en. Kanskje hadde det vært plass for Det sjungande trädet på de resterende 100 minuttene?
Jonas Kokkonen har vært en av toneangivende finske komponistene i hele etterkrigstiden. Fram til han døde i fjor høst var han med på å sette finsk musikk på verdenskartet. Først og fremst gjennom operaen De siste frestelsarne (1975) som er blitt en slags uoffisiell nasjonalopera av i dag. Den står stadig vekk på spilleplanen til den finske nasjonaloperaen, og har vært framført på de fleste store operascenen i verden. Det var også med denne operaen at finnene i sin tid vakte respekt verden rundt da ensemblet fra nasjonaloperaen var på gjestespill blant andre på Metropolitan og Covent Garden. Effekten av dette var vedtaket om å reise et milliard-bygg for den finske nasjonal-operaen.
Sånn sett kan man si at Kokkonen har en viktig posisjon av flere grunner. Ikke minst for oss her i Norge som ennå sliter med å få troverdige argumenter nok til å gjøre det samme som finnene. Dermed blir også Kokkonens musikk indirekte viktig for vår egen strategi for nytt operahus.
Men det er altså musikken til komponisten Kokkonen presentert på disse to CD’ene vi skulle skrive om. Og sant å si er det en god del hummer og kanari. I stedet for å velge ut verker fra en helhet, komposisjoner som stemmer med hverandre, har plateselskapet lånt mere øre til dokumentaristene som tydeligvis er mere opptatt av å vise verk fra forskjelige epoker av Kokkonens komponistliv. Og det blir ganske sprikende som resultat når vi vet at Kokkonen har vært innom omtrent alt hva som finnes av musikalske stiler etter krigen – fra nærmest tonal romantikk til ekspressiv og seriell modernisme.
Noen av verkene kunne med fordel være sløyfet. Også på denne CD-utgivelsen opptrer det irriterende at kammermusikk blandes med orkestermusikk. Formatet stemmer ikke. Det blir haltende og skjemmende.
Men vi får med oss cello-konserten, den tredje symfonien og en hel CD med verk for strykeorkester. Og fra det øyeblikket den spenstige cellokonserten hugger tak, er det Kokkonen som taler. Og det er toner som fengsler. Hør bare candenza’ene i konserten, mesterlig spilt av Arto Noras.
Aulis Sallinen er Finlands mest kjente operakomponist i dag. Da hans siste opera hadde urpremiere i Savonlinna i 1995 var det en begivenhet som ble fulgt av en hel musikkverden. Her i Norge seilte imidlertid premieren forbi i øredøvende taushet. Det sier en god del om tristessen i norsk musikkliv og hvorfor vi fremdeles står på stedet hvil når det gjelder å få til løsninger på eksempelvis viktige byggverk.
Hva som fascinerer med Sallinens musikk er utvilsomt den store spennvidden han har i uttrykksformen. Han binder seg ikke til noen spesiell musikkstil, og vi kan like gjerne høre senromantiske klanger som dissonerende toneclustere i ett og samme musikkstykke. Operaen Røda Strecket er hans mest populære operaverk og også det har stått i sesong etter sesong på spilleplanen til nasjonaloperaen.
På disse to CD’ene møter vi ham i kortere orkesterverk som Shadows (1982) og Sunrise Serenade (1989), cellokonserten, to av hans tre Hindemith-inspirerte kammermusikk-stykker og symfoniene fire og fem (Washington Mosaics). Men høydepunktet er utvilsomt hans fri bearbeidelser av en finsk folkemelodi han har kalt Hintriki Peltoniemis sørgemarsj, opprinnelig skrevet for strykekvartett og her arrangert for strykere. Dette er ikke stor musikk i symfonisk forstand, men det har format fordi Sallinen tillater seg å blande sjangere på en ganske utvungen måte. Han skaper humør og spilleglede og viser at samtidsmusikk ikke nødvendigvis må være dødsens alvor. Her spiller han på strenger med referanser til en melodi enhver finne burde kjenne og anvender den uanstrengt som kontrapunktisk materiale for en variasjonssats.
Sallinen-CD’en er kanskje den mest vellykkete av CD’er i denne serien – hvis en ser både på sammensetningen av verk og på det som presenteres. Her presenteres komposisjoner riktig og avstemt i forhold til hverandre, samtidig som verkene med all tydelighet viser at det ikke er med urette han har den internasjonale statusen som en av vår tids mest interessante toneskapere.
Leevi Madetoja (1887-1947) er den av dette århundrets finsk komponister som kommer nærmest Sibelius, som han også var elev av. Sibelius selv holdt meget av Madetoja og satte hans musikk høyere enn noen annen finsk komponist.
Madetoja beveger seg trygt innen det romantiske tonebildet, befridd fra senromantiske svulstigheter og med en klar og ren musikal stil. Hans tre symfonier som stammer fra årene 1916, 1918 og 1926 bærer også sterkt preg av å være influert av Tsjaikovskij og russiske komponister.
Dette var overraskende behagelig musikk å bli kjent med. Båndene til Sibelius er der nok, men det er tydelig å merke at Madetoja står på egne ben og skaper et tonespråk uavhengig av sin mer berømte lærer. Suiten Østerbotningar er fra hans populære opera av samme navn som raskt ble Finlands erklærte nasjonalopera etter premieren i 1924.
Med Uuno Klami (1900-61) får vi høre musikk som bærer preg av suveren orkesterbehandling og som har en klar internasjonal fokus i en udiskutabel protest mot det som kan oppfattes som nasjonalismen i finsk musikk. Så influert av Ravel var han at i hans Sjøbilder dukker det opp både det ene og det andre musikalske sitatet av den franske komponisten, som han også var en personlig bekjent av. I satsen 3Bf dukker til og med Bolero opp som hovedmotiv. Selv om vi tviler, holder enkelte musikkforskere muligheten åpen for at dette kan være en tilfeldighet, for verket ble komponert i samme år som Ravel skrev sitt mer berømte stykke og Klami kunne umulig ha hørt det oppført.
Men i Sjøbilder er inntrykkene fra Ravel, såvel som DeFalla og Debussy, så åpenbare at det er vanskelig å snakke om felles åndelig inspirasjon. Det samme gjentar seg i hans andre klaverkonsert fra 1950. Her hører vi både Ravels Pavane og tydelige sitater fra Sjostakovitsj.
Når dette er nevnt må vi også si at Klamis komposisjoner er spektakulære i sin bruk av orkesterkoloritt. Han er metropolitten i dette selskapet.
Rautavaara er kanskje den finske komponisten som for tiden får størst internasjonal oppmerksomhet. Nylig vant en innspilling av hans femte symfoni en internasjonal pris. Utgivelsen av den, som ble presentert på verdensmarkedet lenge før de fleste fikk høre symfonien i konsertsalene, er også blitt stort omtalt i internasjonale musikktidsskrifter.
Mye skyldes hans omdømme den suksessen han fikk med sin Cantus Arcticus fra 1972, en symfoni han selv kaller ‘konsert for fugler og orkester’. Verket skal spilles med en innspilt tape av fuglelåter som Rautavaara tok opp ved Liminka-sjøen nær Oulu i Nord-Finland. Han har redigert båndet, justert tonehøyder og intensitet og fuglesangen faller derfor organisk inn i musikkmaterialet.
Det er et fascinerende verk. Skrevet i en slags nyromantisk stil er dette musikk man umiddelbart blir fortrolig med. Verket eksisterer i et uttall av CD-innspilinger hvor ikke alle er like tro mot komponistens fugle-låter. Man skal derfor vite at det båndet som spilles her, er komponistens eget originalopptak.
Selv om mange av verkene på denne dobbelt-CD’en både er interessante og gir et godt bilde av Rautavaaras tonekunst, har ikke dokumentaristene unngått forsøket på å ødelegge helhetsinntrykket også på disse to CD’ene: et par kammermusikalske verk hører ikke med i denne sammenhengen, selv om de kanskje skulle være viktige nok for komponistens utvikling.
Aarre Merikanto (1893-1958) er sønn av den mer berømte Oskar, og trykket fra det berømte faderlige opphav merkes også i hans komposisjoner. Bevisst eller ikke vendte han seg mot den rådende musikalske smak i datidens Finland og forsøkte å finne sin egen stil påvirket av internasjonale strømninger. Han ble også den første modernist av betydning i finsk musikkliv, misforstått av sin samtid og mange av verkene av ham ble ikke spilt i hans livstid. Det er også først etter at hans død at hans betydning som komponist er kommet til rette.
Men hans tid med radikale uttykk i tonespråket ble gitt opp allerede på 30-tallet. Da hadde han tatt de obligatoriske veiene innom Hindemith og skrevet verk i Scrjabin-påvirkete orkestersatser med et veldig oppbud av orkesterbesetning. Senere ble han mer finslipt i tonespråket og i takt med dette fikk han også offisielt innpass i finsk musikkliv, noe som førte til at han ble utnevnt som professor i komposisjon ved Helsinki-konservatoriet.
Hans andre fiolinkonsert fra 1925 ble ikke spilt før etter hans død. Merkelig selv om verket ble skrevet i epoken av hans komponistliv hvor opprøret mot konfomitetene i finsk musikkliv preget hans komposisjoner. Dette er et verk med stor appell. I dag tåler vi godt slik musikk, og vi undres hvor liten verden en gang har vært, og kanskje fortsatt er.
Det er mye musikk som fascinerer på disse to CD’ene. Best av alt: her har dokumentaristene holdt seg langt unna og verkene presenteres på organisk vis. Du vil ha en rik opplevelse med musikk av Aaare Merikanto.
Einar Englund er en av de betydeligste av finske etterkrigskomponister. Han skriver i et tonespråk som både er tonalt og temmelig tradisjonelt, og er en av de viktigste eksponentene for den neo-klassiske stilen som preget finsk musikkliv til lang opp i 60-årene.
Men om han ikke er direkte nyskapende, er likevel komposisjonene usedvanlig friske. Den ene CD’en inneholder konserter som er skrevet i årene 1981-91. Her finner man et gjøglersk musikanteri som må sette en i godt humør. Enkelt, direkte, lyrisk og jovialt sprudlende. Joda, dette er musikk du lett blir fortrolig med.
Av langt tyngre støpning er hans symfoni nr. 1 fra 1946 som bærer sin tittel “War” med rette. Dette var Englunds gjennombruddsverk. Hans andre symfoni fra to år etter er blitt karakterisert som et av de viktigste verkene i finsk musikk etter krigen. Her møter vi komponisten fra en mer lyrisk og pastoral side.
