|
The Girl With the Dragon Tattoo
amerikansk film fra 2011 etter Stieg Larsson
Rooney Mara, Daniel Craig, Stellan Skarsgård, Christopher Plummer, Robin Wright, Embeth Davidtz, regi: David Fincher
 Når Hollywood riktig flesker til, får man gjerne et storslått resultat. Kanskje slik man forventer, kanskje ikke. Her kan det variere i enhver retning, men i denne filmen er det søtladne, overdrevne og urimelig melodramatiske holdt på armlengs avstand. Filmen holder seg til realismen i nærmest svensk forstand, så kloss opptil Stieg Larssons originale fortelling at det nesten blir en ulempe.
 Men det svikter etter min mening på at skuespillerne ikke er på det nivået man skulle forvente av en slik stor og påkostet film. For Rooney Mara er ingen Noomi Rapace og Daniel Craig som Mikael Blomkvist er ingen troverdig Millenium-redaktør og Stieg Larssons alter ego slik vi kjenner fra originalboka og den svenske filmen. Han gjør seg rett og slett bedre som James Bond. I Blomkvist-rollen blir han utvendig og uten dybde og refleksjon, det blir mest som om han går på en slags action-automatpilot. Faktisk var det også hemmende til å begynne med å forbinde det mjutte ansiktet hans med Ian Fleming’s kjente figur.
 Men jeg vil si om Rooney Mara at hun spiller langtfra dårlig, selv om hennes svenske kollega gjør rollen langt bedre. Hun er intens, kald og djevelsk smart i den grad at vi tror på henne. Dessuten gir hun glimt av den tragedien som er i henne og martrer henne til fortvilelse, i hvert fall resulterte i den personligheten hun er. Sånn sett langt på vei tilfredsstillende, for Lisbeth Salandars vonde sjebne er på en måte kjernen i Stieg Larssons tre bøker.
 Den som virkelig fortjener superlativene her er svenske Stellan Skarsgård som spiller så overbevisende og opptrer til de grader uten svensk dialekt at vi nesten skulle tro han ikke har gjort annet i sitt liv enn å spille filmer i Hollywood, dvs. riktige ‘ordentlige’ og realistiske filmer. For han har akkurat den ettertenksomheten og roen som gjør at han skiller seg så avgjort fra sin James Bond-kollega at vi vil sette et sterkt utropstegn ved ham.
Filmen oppfyller langt på vei det som gjør den til en svært vellykket satsing, med unntak av skuespillerprestasjonene på et viktig punkt. Filmen er også overraskende uholluwood’sk ved å holde seg svært nær orginalteksten, så å si slavisk, uten akkurat på et helt sentralt punkt helt mot slutten. Denne vrien likte vi forøvrig svært godt og den styrker historien.
 Men for oss som allerede har slukt boka og har sett den svenske filmen med begeistring, vil vi også si at dette Hollywood–produktet i all sin overdådighet kan oppleves en nedtur. Det blir faktisk innpå det langtekkelig og så merkelig det enn kan høres, nesten kjedelig. Filmen er minst en halvtime for lang.
 Når alle våre innvendinger er brukt opp, og skuffelsen over James Bond er riktig fordøyd, er det likevel å si at det er en bra film, en meget bra film. Masse pluss for realismen, svenske navn og gateskilt, kaffebarene på Söder og brosteinen i Gamla Stan. Til og med knullescenene har et realistisk og ikke spekulativt preg.
I denne første av tre fortellinger om Lisbeth Salander og Mikael Blomqvist er Stieg Larsson svært opptatt av å granske svensk nazisme og de avskyelige sporene tilbake til 1930/40-tallet. Dette var også sentralt for ham i hans virkelige jobb, som redaktør i tidsskriftet Expo som beskjeftiger seg med antidemokratiske og høyreekstreme bevegelser. En god del av hans kunnskap flyter inn i denne fortellingen.
 Men tragedien Lisbeth Salander er likevel ryggraden i alle de tre bøkene han rakk å gi ut før sin død. Historien om denne hackeren og opprørske Blitz-jenta er hjertesskjærende fortvilet – og dessverre mer enn aktuell, hvordan velferdssamfunnet vårt under dekke av rørende omsorg for enkeltindivider kan tillate enkelpersoner å gjøre de mest hårreisende overgrep.
Noe av dette får vi bare et lite bilde av i denne filmen. Men jeg håper inderlig Hollywood i fortsettelsen med de to (eller bare ene?) filmene som kommer at nerven går dirrende klart fram.
I mellomtiden kan du klart ha store øyeblikk med denne filmen. På tross av det vi har nevnt går det utmerket an å fordrive tiden med Hollywood i svensk vinterfrossent landskap.
|
