Når kultur blir marked

Vi har endelig fått den debatten om Oslo-filharmoniens tilhørighet til Oslo Konserthus vi så altfor lenge har savnet etter at Mariss Jansons i fortvilelse over forholdene slang pinnen i veggen og sa opp jobben i Oslo.

Sist er Aftenposten ute med krav om at det bygges et nytt konserthus i Oslo, et konserthus som i likhet med København, Göteborg, Stockholm, Berlin osv. ene og alene er ment som et hjem for byens symfoniorkester.

Kulturspeilet har tidligere foreslått at Oslo-filharmonien setter seg ned med ledelsen i Bjørvika for å diskutere en løsning med symfoniske konserter i verdens akkustiske mirakelverk av en konsertsal.

Aftenposten får stor støtte for sine tanker, ikke minst ved at vår fremste musikkutøver, Leif Ove Andsnes, går ut og ikke legger skjul på hvilken elendighet Oslo Konserthus er (Aftenposten 16.4.).

Men vi får også høre mye rart i den diskusjonen som har oppstått. Og vi får en anskueliggjøring av hvor himlandes på tverke det blir når de som sitter i ledelsen i Oslo Kommune og er de formelle eiere av Oslo Konserthus, skal stå på sitt politiske mantra fra Reagen/Thatcher-tiden om at kultur skal følge markedets lover.

Vi må først si at byrådet, og særlig den ansvarlige for kultur, har til nå vist stor vilje til å løse opp i endel av problemene. Men de går ikke inn til problemets kjerne, og det grunnleggende står fortsatt uløst. Teorien om at markedet skal styre kulturen står i veien for en løsning.

Det er mulig at de som i dag sitter i kontorene i Oslo Rådhus i dag ikke var kommet i lesekyndig alder da Oslo Konserthus sto ferdig i 1979. Vi får i hvert fall høre at det var meningen den gangen at Oslo Konserthus skulle styres etter ‘forretningsmessige kriterier’, les: markedets lover (kulturbyråd Ødegård i nrk 16.4.). Men vi må stille spørsmålet: hvis dette var meningen og forutsetningen, hvor mye hadde Oslo Kommune investert i det nye konserthuset? Forventet de med sin angivelige investering at de ville får markedsmessig utbytte ut av det? Eller hvem bygde Oslo Konserthus? Hvem sto for finansieringen? Og på hvilket grunnlag?

Dette er viktige spørsmål fordi det går rett inn i skjæringspunktet kultur/marked. Skal kultur styres etter markedmekanismens prinsipper? Skal teater, bibliotek, litteratur, opera, billedkunst osv. ene og alene være overlatt markedets lover?

I Oslo har vi fått en grell illustrasjon av hvor ille det kan gå når et grunnleggende kultursyn tørner i hop mot markedsliberalismens lover. Oslo mistet for ti år siden en av verdens fremste musikkpersonligheter. Mariss Jansons holdes i dag av enkelte som kanskje verdens fremste dirigent. Oslo-filharmonien er nasjonens fremste kulturelle trekkplaster, men må arbeide under skammelige forhold i et markedstyrt konserthus under ledelse av et byråd hvor selv topp-politikerne ikke har kjennskap til elementære historiske forhold (hvem bygget Oslo Konserthus – og hvorfor?)

Så langt kan vi trekke den lærdom at kultur og marked bør holdes på mer enn armlengs avstand fra hverandre.

Men problemene slutter ikke med dette. Nå må noe gjøres. Oslo-filharmonien må sikres levelige forhold!