Nationaltheatret

Nationaltheatret er en offentlig institusjon på lik linje med Bjørvika-operaen og Nasjonalmuseet. Det har kanskje også betydd vel så mye for vår nasjonale identitet og kulturelle historie som disse to institusjonene. Faktisk var Nationaltheatret forløperen både for opera og konserter.

Helt fra starten og fram til Den Norske Opera ble opprettet midt på 1950-tallet var Nationaltheatret ansvarlig for operavirksomhet i Norge. Oslo-filharmonien – landets nasjonalorkester – oppsto først i 1919 etter at Nationaltheatret av økonomiske grunner måtte si opp sine faste musikere i husorkesteret.

Dette er lett for å bli glemt når man i dag diskuterer forskjellige alternativer i det som betegnes som et krafttak: gjenoppbygging og opp-pussing av den over 100 år gamle bygningen.

For noen få år siden begynte stein fra fasaden og taket å falle ned på fortauet i Stortingsgata. Dette gjorde det for alvor klart at Nationaltheatret måtte sikres ved en opp-pussing. Det gamle huset var forfallent men for verdifullt til å rives.

Tradisjon og kultur sitter i veggene. Ikke minst i selve salen og fra scenen. Her har de største kunstnerne i vår nasjonale historie framført sin Ibsen og Shakespeare. Man glemmer ikke at det forrige århundres store stemme, Kirsten Flagstad, debuterte her for første gang i en opera i 1913. Det burde ikke være nødvendig å nevne alle de store navnene gjennom tidene. De har alle vært her.

Det er derfor udiskutabelt at det offentlige som eier teateret ikke kan unngå sine forpliktelser med å sørge for at teatret fortsatt består. Alle, Fremskrittspartiet inkludert, er enige i dette.

Men hva slags gjenoppbygging? Dristige planer om å bygge et forlenget nytt teater har vært kastet fram. Det minner sterkt om det kanskje mer eller mindre urealistiske prosjektet til styreformann Jens Christian Hauge og teatersjef Toralv Maurstad etter brannen i 1980. Da ble regjeringen(e) rett og slett skremt av framfusenheten og dristigheten. Effekten ble motsatt enn ønsket. Byggingen trakk i langdrag, pengene satt langt inne og var i knappeste laget. Og den mektige styreformannen måtte lese skriften på veggen og trakk seg etter en tid.

Men hva med i deg?

Det ligger 35 års ytterligere slitasje mellom den tid og dagens situasjon. Den gang ble teatret fra jernteppet og bakover fullstendig gjenoppbygget hva gjelder de hovedsceneområdet. Tidlig på 1970-tallet slutte teateret å flyte bostavelig talt. Da ble det underpinnet og stående på fast grunn på fjell og ikke på flåter i søla i Bislet-bekken mellom teateret og Stortinget.

I mellomtiden har vi fått en helt ny og moderne Amfi-scene. Et nytt bydelsteater har oppstått på Oslos østkant på Torshov. Groruddalen er tilgodesett med verkstedene i de gamle malingfabrikkene til Alf R. Bjercke. Kankje bør man vurdere ytterligere satsing i distriktet, eksempelvis på barn og ungdom? Men det er skrikende behov for plass til kontorer og garderober i den gamle bygningen som også har nødvendig behov for en nyrenovering.

Trenger man så et fullstendig nytt teater bygget under jorden med plass til ny Amfi og det som i dag er Torshov-teatret? Vi er av dem som stiller oss skeptiske. Men det vi ikke skal glemme er at teaterbygget ikke ble ferdigstilt i 1899. Ser man teateret bakfra, det som kalles Palten, er det ikke vanskelig å forestille seg at dette er ufullstendig. Det er rett og slett ikke pent.

De arbeidene som man av økonomiske grunner ikke hadde råd til å fullføre i 1899, ble hentet fram av arkitekt Øien på begynnelsen av 1980-tallet. De ligger fortsatt i en skuff. Kanskje det er på tide å få de fram igjen og gi teatret en riktig pyntelig ‘endestuss’ med den nødvendige plass? I hvert fall slik at den fæle pipa blir borte.