Nationaltheatrets nye kurs

Vi kan med sikkerhet slå fast etter lanseringen av Nationaltheatrets sesongprogram for kommende høst og vår: teatrets økonomi må befinne seg i aller skjønneste orden. For man må ha solid økonomisk sikkerhet for å fjerne seg helt fra teatrets tradisjonelle grunnfjell blant kjernepublikummet slik det nå vil gjøres. Teatret har nå over tyve år mellom seg og nesten-konkursen for tyve år siden og en god del av den bitre lærdommen fra denne tiden sitter ennå i veggene. Må vi bare håpe at det holder denne gangen!

Nationaltheatret vender nå, som vi har påpekt tidligere i dag, ryggen til tradisjonell dramatikk og satser i stedet sterkt på teater for barn og unge, ja endog baby-teater vil det bli. Vi må lete lenge og nesten forgjeves etter Shakespeare, Ibsen, Tsjekov og Molière. I stedet finner vi Kafka, ny dramatikk og modige forsøk på å smelte sammen kunstformene, som det er gjort i samarbeidet med Ultima-festivalen. Dessuten inneholder programmet nok en ny bauta: satsing på kvinneskikkelser innen verdensdramatikken.

Oppsetninger for barn og ungdom har riktignok vist seg å være teatrets redningsplanke tidligere sesonger, men da har det vært de tradisjonelle Egner-stykkene som alle unger kan hver replikk av på rams – eller Reisen til Julestjernen som faktisk ble skrevet for å gi teatrets skakk-kjørte økonomi oppreising og som har gjort det i alle år etter.

Nå vil det bli stykker i grenselandet mot det ukjente, mot drømmer, fantasi og i ukjent terreng. Vi vet ikke hvilket potensiale høstens storsatsing Rockeulven vil ha, men vi håper at teatersjef Hanne Tømta med sin grundige kjennskap til slaviske myter og fortellertradisjon samt med sitt dokumentert grundige kjennnskap til barne- og ungdomsteater vet hva det er snakk om med dette stykket.

Barn og ungdom er teatrets framtid. Dette har vært sagt alltid og kan aldri gjentas for ofte. Det å skape en identitet til teatret allerede fra tidlige år kan vise seg å være umistelig – og en forutsetning for at teatret kan bestå.

I tillegg får vi en ekstra dimensjon med teatrets andre kvinnelige teatersjef gjennom tidene: nå skal det satses på kvinneprosjekter, både i verdensdramatikken og gjennom nyskreven dramatikk.

De som lenge har savnet nytt grensesprengende teater ved våre tradisjonelle scener, vil neppe ha grunn til å klage etter det som ble lagt fram i dag. En stor del av det som kommer er nyskrevne stykker og oppsetninger som gjerne beveger seg i grenselandet mot de tradisjonelle formene. Vi noterer besøk av internasjonalt kjente instruktører som islandske Gisli Örn Gardarsson og franske Arthur Nauzyciel.

Det er dristig satsing vi er vitne til ved landest mest tradisjonelle og ‘tunge’ teater. Må det for all del lykkes!