Offer eller spion? norsk dokumentardrama fra 2015. Manus: Tore Netland, regi: Tore Netland og Terje Ranes, med: Terje Ranes, Hans Jacob Sand, Oddgeir Thune, Jan Ø. Wiig, Gjertrud Jynge, Susann Bugge Kambestad, Grethe Svensen, Monica Borg Fure, Jon Ranes, Sondre K. Larsen, Hanne Marthe Sørlie, Håkon Ramstad, Andrez Eide, Mads Henning Jørgensen, tidsvitne: Harry Sønsterød, kommentarer og forteller: Torstein Bugge Høverstad
Filmen om Osvald-gruppa og Asbjørn Sunde er blitt en svært vellykket film. Den engasjerer sterkt. Vellykket fordi den skjærer unna helteglorifiseringen som har særpreget film-epos som Max Manus og Tungtvannsabotasjen. Engasjerer fordi den tar opp et tema som delvis er blitt fortiet i årene etter krigen. Uansett hvor mye bra vi kan si om filmer om våre motstandshelter på Rjukan, er dette en film son tar kraftig tak i deg og som sjarmerer ved sin lavkostnadsprofil med enkle bruk av virkemidler og staffasje.
Det er en enkel film, laget i bakgårder på Grünerløkka og Torshov, av og til i gress-slettene mot Akerselva eller i stusselige og trange 40-talls leiligheter. Det er ikke pyntet på med utvendig tricks og virkemidler i form av opplagt gjennomskuelighet som i de andre filmene om våre motstandshelter. Men en ting er det ikke spart på: omfattende klipp fra arkivene for å tilrettelegge for historien. Her spaserer Hitler, Quisling og Rinnan over lerretet, for den saks skyld også Stalin og Churchill.
Filmen dreier seg om Asbjørn Sunde med dekknavnet Osvald. Men filmens hovedtema er om han falt som offer for den kalde krigen da han ble dømt for spionasje midt på 1950-tallet.
Asbjørn Sunde var uten tvil den fremste og mest aktive av våre motstandskjempere. Han ledet fra 9. april en motstandsgruppe som etterhvert fikk navnet Osvald-gruppa. På sitt meste talte den flere hundre medlemmer og var langt mer aktiv enn tilsvarende Milorg som sto under kommando av den norske eksilregjeringen i London. Men når det kom til besværlige jobber som Milorg ikke så seg i stand til å utføre – eller ikke turde – var det Osvald-gruppa som måtte ta seg av dem. Eksempelvis var de først ute med å blåse opp arkivene til Arbeidstjenesten, det som kunne vært innkalling av alle voksne norske menn til tysk tjeneste. De måtte også i stor grad ta seg av likvideringene. Her var det Milorg-sjefen selv, Jens Chr. Hauge, som henvendte seg direkte til dem om dette.
Listen over utførte sabotasjeaksjoner mot den tyske krigsmakten i Norge er uhorvelig lang. Eksempelvis Per Kure-fabrikken på Løren. De blåste opp Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen den dagen da Quisling skulle innsettes som ministerpresident.
Episodene var mange, skyte-episoder var det ikke mangel på. Sterkest står i så måte Sollia-begivenheten på Hadeland. Dette er som hentet ut fra en amerikansk action-film. At noe slikt kunne skje i fredelige Norge er utrolig.
Asbjørn Sunde hadde bakgrunn som sjømann men ble satt på land for sin opprørskhet. Han var kastet ut av det militære av samme grunn. Han ble Spania-kjemper i 1936. Etter borgerkrigens slutt holdt endel av gruppa fortsatt kontakt. Sunde hadde allerede på dette tidspunktet latt seg besnære av den daværnde syndikalisten og anarkisten (senere sikkhetssjef i DDR’s STASI) Wollwebers sabotasjegruppe not naziskip i havnene. Wollweber oppholdt seg i hemmelighet i Oslo 9. april og gjennom å iverksette omfattende ryktespredning om bombing av Oslo 10. april skapte gruppa så stor forvirring og kaos at det lyktes å få Wollweber over til Sverige.
Dette var deres første aksjon i motstandskampen. Etter at Hitler angrep Sovjet i 1941 hadde Sunde en slags kontakt med russerne gjennom daværende ambassadør Kollontaj i Stockholm.
Etter krigen ble Sunde aktiv i Norges Kommunistiske Parti (NKP) og særlig i oppgjøret med Furubotn, en mann Sunde alt hadde røket uklar med under krigen. Hvorvidt han opptrådte som direkte agent og spion for Sovjet har vi aldri fått vite noe om. Dommen er selvfølgelig hemmelighetsstemplet på dette punktet. Men her er filmen overraskende ærlig, den viser til en del fakta som kan tyde på dette. Det er noe av dette som avkler helteglorien og gjør filmen så bra.
Filmen skildrer også på overbevisende vis hvordan Sunde var delt i sitt forhold til Moskva helt fra borgerkrigen i Spania.
Filmens sentrale punkt er forholdet til Asbjørn Bryhn, senere sjef for sikkerhetspolitiet og den som arresterte Sunde for spionasje. Under krigen samarbeidet de i motstandskampen, Asbjørn Bryhn som leder av den illegale politigruppen. Filmen tar med en episode tidlig i krigen hvor Sunde hardt såret får ligge i dekning hos Asbjørn Bryhn og pleie sine sår. Samarbeidet var til gjensidig nytte. Osvaldgruppa hjalp medlemmer fra den illegale organisasjonen ut av Gestapos varetekt og Asbjøn Bryhn varslet om kommende politirazziaer.
Filmen har også et annet balansepunt: journalister som samler seg til en øl og prat i et stamsted på en bule i Oslo. Her kommer forskjellige påstander fram, både positive og negative. Bra gjort!
Foruten Asbjørn Bryhn er det andre personer med i handlingen: Dagbladet-journalist Axel Kielland og Moskva-ambassadør Aleksandra Kollontaj.
Sunde skrev etter krigen en bok om det han opplevde: Menn i mørket. Dette er en rasende god bok, tett og fartsfylt som en virkelighetens action. Etter at han slapp ut av fengselet opplevde han såvidt å bli med ungdommens opprør på slutten av 1960-tallet før han døde. Det var helt opplagt for ham å slutte seg til ungdommen i den nye ml-bevegelsen med det negative synet på Sovjet-revisjonismen de hadde.
Filmen er bemerkelsesverdig dyktig laget i den måten den får fram stoffet på. Du lar deg engasjere. Den vises allerede flere steder i landet, i Oslo på Ringen kino. NRK må snarest kjøpe den!
Med på Oslo-premieren var 92-årige Harry Sønsterud, et gjenværende medlem av Osvald-gruppa og langt sprekere til beins enn de fleste andre i salen av overlevninger fra 70-tallet.
Du kan lese Kulturspeilet omtale av boka til Sunde her. Søk etter Osvald.
