Ole Bull – Himmelstormeren
Norsk film fra 2006
Med: Henning Kraggerud, Preben Olram, Bjørn Wilberg Andersen, Andrea Bræin Hovig, Sven Nordin regi: Aslak Aarhus
Han var et eventyr. Hele mannens historie er en fascinerende verden av utrolige opplevelser og store øyeblikk. Han var en av de største fiolinistene som har levd, faktisk var det bare Paganini som overstrålte ham på 1800-tallet. Han klatret opp Cheops-pyramiden og spilte på toppen av den, husvertinnene hans solgte badevannet hans på flasker, damene dånte i hans nærvær (selv om noen av dem var betalt for å gjøre det). Han var en mester i markedsføring og merkevarebygging og solgte sin egen såpe og parfyme forut for turneene sine.
Ole Bull var den første norske superstjernen – og kanskje den mest kjente og største av alle totalt sett. Likefullt er han blitt dels neglisjert her hjemme, ikke minst i tiden han levde. For ettertiden er det kanskje noen av hans mistrøstige og dels overskvulpende og pompøse komposisjoner som bærer æren for det. Det er da vi må huske på at han alltid improviserte, notene var for ham bare stikkord. Sannsynligvis er det ikke et eneste verk – utenom den velslitte melodien kjent som Sæterjentens søndag – som har overlevd slik den var.
I seg selv er han et bevis på at man aldri blir profet i sitt eget land. Men det er bare en side av den fascinerende personen Ole Bull, det var helt spesielle grunner til at det gode borgerskapet i Bergen så ned på ham, ja nærmest forakter ham og frøs ham ut.
Denne filmen gir ikke det fulle og entydige svaret på dette, bare antyder. Det henvises kort til en epiode etter revolusjonen i Paris i 1848 da han hadde dukket opp hos den nye franske sosialistiske justisministeren i spissen for en gjeng nordmenn og proklamert seg selv som ambassadør for det frie Norge. Med seg bar de et rent norsk flagg, befridd for unionsfargene.
Ole Bull var nemlig aktiv sosialist. Han deltok entusiastisk under opprøret i 1848 og lot seg begeistre av ideene om frihet og menneskeverd. Likesom Wagner som deltok under det samme opprøret hjemme i Tyskland og senere måtte finne seg i å leve landsforvist etterpå, møtte ikke Ole Bull noen særlig forståelse for sine idealistiske tanker når han breddfull av store ideer vendte hjem. I stedet investerte han sine midler i en norsk koloni i USA – Oleanna – et sted som skulle gi nordmenn frihet og et nytt liv. Han kjøpte opp store landeiendommer, men etter en tid hadde han tapt hele sin enorme formue og måtte vende hjem igjen.
Med 274 konserter i året på det høyeste i sin storhetstid sa det seg selv at noe ordnet familieliv var det ikke plass til. Hans franske kone mistrivdes med regnet og kulden i det vestlandske klimaet og tørnet til slutt gal av hjemlengsel og lengsel etter mannen i sitt liv hun knapt så.
Men uansett om Ole Bull var en person som man absolutt ikke bare fant positive sider hos – faktisk tyder hans aktivitet på at han måtte ha blitt drevet fram av en slags manisk depressivitet, ikke ukjent hos store kunstnere – utrettet han også ting som viste seg å få stor betydning for vårt land og vår kulturelle bevissthet. Han investerte noe av formuen sin på å reise det første norske teatret – det som siden ble Den Nationale Scene. Her hentet han inn den unge og forfyllete Henrik Ibsen som sceneinstruktør og dramatiker. Årene i Bergen ble også skjellsettende for Ibsens senere utvikling. Her møtte han sin Suzannah – et menneske som har betydd kanskje mer for utviklingen av dramaene hans enn vi vet – og lærte teaterhåndtverket grundig å kjenne. Ibsen brukte senere Ole Bull som forbilde for sin portrettering av Peer Gynt.
Ole Bull tok seg også av sin fjerne slektning Edvard Grieg da han hørte ham spille som tenåring. – Til Leipzig og konservatoriet der! befalte han. Gutten måtte få skikkelig utdannelse som komponist. Resultatet kjenner vi jo.
Denne filmen er laget som en slags spilt dokumentar om fiolinlegenden. Opptak med hest og kjerre er paginerte og gjort brune og flimrende som om de var gamle filmopptak fra 1850/60. En liten tegnefilmaktig sekvens er humoristisk lagt inn. Musikere fra symfoniorkesteret i Havana levendiggjør den historiske konserten på Teatro Tancon i Havana i sin tid.
Først og fremst er det Henning Kraggerud som opptrer som Ole Bull med sitt fiolinspill. Den unge solisten har også utseende med seg til å gjøre en god illustrering av fiolinlegenden. Han spiller også fenomenalt. Faktisk får han til det alle i ettertid har trodd var umulig, spille firstemt med seg selv slik Ole Bull gjorde med den engelske kongesangen. Egentlig er det snakk om å finslipe ned stolen slik at en vanlig fiolin kan opptre med samme effekter som hardingfela. Og med så å si ‘umulige’ dobbelt eller firdobbelte grep.
Henning Kraggerud bare spiller fiolin – og i en kort sekvens ser vi ham klatrende opp på Cheopspyramiden og står der oppe og spille Ole Bulls mest kjente melodi. Men kommentarene og opplesingen fra brev er overlatt profesjonelle skuespillere.
Filmen gir et spennende innblikk i livet til en spennende personlighet. Men jeg savnet den begeistring og entusiasme som Ole Bulls eventyrlige liv inviterer til. Det ble faktisk for trått og lidenskapsløst underveis. Manuset skulle være fresjet litt mer opp og jeg synes at vi i dag er modne nok til å høre hele historien om hvordan det fisefine Bergen vendte ryggen til himmelstormeren, uansett hvor verdensberømt han var og hvor mange tsarer og amerikanske presidenter han hadde spilt for.
Hele Ole Bulls liv var et eventyr. Og det får filmen godt nok fram, også hans ulykkelige familieliv.
