Forfatter og forlag får ha meg unnskyldt i bruken av oppnavnet Olav Digre. For mange år siden leste jeg den herlige boka til Laxness om den norske helgenkongen. For evig og alltid er navnet eller betegnelsen Olav Digre blitt sittende i meg, ikke minst fordi det samsvarer så sterkt med det som fortelles om ham: voldelig, svær, brautende og en mann som feide all motstand til side.
Tore Skeie: Hvitekrist – Olav Haraldsson og hans tid, Gyldendal forlag 2018, 293 s.
Ingen annen person i norsk historie har nådd slik anseelse. Det skyldes, eller bare delvis, at han tillegges æren for å ha kristnet Norge mens det kanskje i virkeligheten var forgjengeren Olav Trygvasson som sto for det. Men uansett, etter sin død ble han tillagt nærmest guddommelig status og paven lot ham erklære som helgen.
Den norske historikeren og forfatteren Tore Skreie har lagt ut på en lang reise hvor han skal skildre middelalderen. Beundingsverdig! For norsk middelalder har vært lite påaktet. Vi glemmer altfor lett at middelalderen i Norge kuliminerte med anleggelsen av en stor by i bunn av fjorden og ble faktisk et ledende europeisk senter noen år. Norges-veldet (skattlandet) omfattet Grønland, Island, en god del britiske øyer i nord-Atlanteren og en god del av Sverige, dvs. hele nord-Atlanteren. Tristan og Isolde ble framført i kunstnerisk form uten Wagners musikk flere hundre år før premieren på operaen fant sted i Bjørvika. Et hoffliv etter europeisk mønster utfoldet seg i her nede.
Mer eller mindre stusselige ruiner fra den tid står midt trafikkmylderet der nede den dag i dag selv om Jernbaneverket har gjort sitt beste for å elte dem ned i jorda den siste tida.
Men her dukker et viktig forbehold opp: Denne boka er ikke først og fremst om Olav Digre eller Norge. Det første bindet i den varslete serier handler om det anglo-saksiske landet – altså England – rundt år 1000 hvor riktignok Olav Digre var en viktig aktør som tillbrakte flere år i krig, politikk og herjinger her. Men særlig mot slutten av sin fortelling lar han Olav Digre slippe mer fram i det en kan si er beskrivelsen av mange av hans opplagte feil i utøvelse av kongedømmet og grunnen til at han led nederlag på Stiklestad.
Forfatteren skal ha ros for at han ikke gjør dette til en kjedelig faglig historiebok. I lange perioder holder den oppmerksomheten på et høyt litterært nivå, en krønike eller saga som han ofte henviser til. En av forklaringene er at han legger en historisk materialistisk synsvinkel på historien, at historiens drivkrefter dreier seg om økonomi og kamp mellom interesser. Dette gjør at fortellingen blir spennende, selv om vi gjennom Snorre har lest mye av dette før.
Og det er et viktig apropos. Forfatteren har tydeligvis ikke noe mål om å gå Snorre i næringa, fri og bevares! Men han unngår de lange kjedelige harangene som gjør at Snorre til tider kan bli slitsom lesing. Først og fremst den lange oppramsingen av slektstavler.
Uansett: en historiker har debutert med en krønike som holder store litterære mål. En flott bok!
