Oslo-filharmonien i Bjørvika !

Oslo-filharmonien hadde en fantastisk konsert i den nye operaen i Bjørvika sist lørdag. Vi opplevde det som å komme fra en ‘isboks’ til en ‘varm og pulserendee badestrand’ med samme konsert, henholdsvis i Oslo Konserthus torsdag og den nye operaen i Bjørvika lørdag. Dette stiller orkesterets nesten evige problem med leieforholdene og vanskelighetene med akustikken i Oslo Konserthus i et nytt lys. Vi gjør derfor noen refleksjoner.

Hjemmet til Oslo-filharmonien har de siste 30 årene vært Oslo Konserthus som ligger på den andre siden av Oslos havn. Likheten med Bjørvikas byggeprosess er stor, det var staten som sto for byggingen av dette huset, og det skjedde etter flere tiårs års kamp for at byen skulle få et representativt og moderne konsertlokale, først og fremst for byens symfoniorkester. Derom var det aldri noen tvil, det sto også i alle dokumenter som skulle begrunne millionsatsingen i sin tid.

Samtidig steg orkesteret til verdensberømmelse. Anført av sin nye unge og energiske sjefsdirigent Mariss Jansons gikk orkesteret i løpet av noen år helt opp i tetsjiktet av symfoniorkestere i verden. Det fikk ros for å gjøre de beste Tsjaikovskij-innspillinger i historien noensinne og jubelen for orkesteret på festivaler og gjestespill var stor. Det ble vår fremste kulturelle ambassadør, noe det fortsatt er i dag.

Staten var i det godlynte hjørnet og overlot likesågodt konserthuset til Oslo by helt gratis og uten et øre i vederlag. Meningen var ideell og preget av Kardemommeloven og ønsket om fortsatt godt vær.

Men slik idealisme holdt ikke lenge. De nye politiske vindene førte til blått styre i Oslo og dermed skulle alt styres etter markedsmekanismens prinsipper, også et konserthus som var gitt i gave til byen. I takt med at byens symfoniorkester fikk en voksende verdensberømmelse og sto fram som vårt lands fremste kulturelle ambassadør, startet også elendigheten med Oslo Konserthus. Akustikken var feil, noe som fikk sjefsdirigent Mariss Jansons til å hive pinnen i veggen på en prøve og si opp jobben sin. Men det var ikke bare forstyrrende banking som utløste dette, det inntrufne hadde bakgrunn i flere års økende frustrasjon over problemene og vanskelighetene som hadde bygget seg opp.

Det huset som det offentlige hadde bygget for å huse landets fremste symfoniorkester, var ikke lenger dette symfoniorkesterets hus, det var derimot en markedsinstitusjon hvor symfoniorkesteret måtte finne seg i å betale markedsleie og stille seg i kø etter andre interessenter etter markedsmekanismens lover. En så enkel sak som behovet for ekstra prøver, som oppstår så å si kontinuerlig i en kunstnerisk institusjon, det være seg teater, opera eller symfoniorkester, måtte finne seg i en venteliste på kanskje opptil et år. Hvem kan leve med slikt?

Dat var ikke rart at det til slutt boblet over for Mariss Jansons. Han forlot snart Oslo og fikk seg nye jobber i Amsterdam og i München, som straks kvitterte med jubel og byggingen av en ny konsertsal. Slik står fortsatt saken, selv om det ikke er til å stikke under en stol at holdningen fra byens politiske myndigheter etterhvert har beveget seg langt over til nesten overstrømmende velvilje. Men de grunnleggende problemene er der ennå.

Dette står i sterk kontrast til slik forholdene stort sett ellers er. I vårt nærmeste naboland er det orkesteret som disponerer det hjemmet de skal spille i. I Göteborg og Stockholm ville en annen praksis vært utenkelig. I Berlin er det Berlin-filharmonien som disponerer og eier byens største konserthus, Philharmonie.

Vi går videre. Ordningen med at byens symfoniorkester også utgjør grunnstammen i byens operaorkester er vanlig nedover hele Europa. I Wien utgjør musikerne i Wiener-filharmonikerne grunnstammen i statsoperaens orkester. I Leipzig spiller det nesten 250 musikere store Gewandhausorchester foruten daglig i de to operaene i byen, også i byens konserthus, Gewandhaus, to ganger i uken og i Thomas-kirken i helgene.

Tankekorset er: Oslo har nå fått seg et kulturhus i Bjørvika uten like med en fenomenal akkustikk. Det vinner internasjonale priser for sin arkitektur og er i løpet av kort tid blitt byens fremste turisttrekkplaster. Når Oslos politikere av gammel stahet fortsatt står fast på tankegangen om en markedstyrt kulturinstitusjon, også av det huset de fikk seg overlatt gratis i sin tid uten noen sidetanker om markedet, bør det også være lov å tenke fritt. Realistisk er det ikke, for det er rett og slett ikke plass i Bjørvika til nok et symfoniorkester som holder konserter 2-3 ganger i uka og holder prøver de øvrige dagene. Men det må være lov å tenke fritt. Realitetene er dessverre slik at hvis man følger denne tankgangen fullt ut, ville Oslo Konserthus som sådan opphøre å eksistere. Oslo Konserthus er i dag rett og slett Oslo-filharmonien. 80-90 % av virksomheten opptas av orkesteret. Forsvinner dette, ville konserthuset fullstendig overlates markedet, dvs. til næringslivskonferanser, generalforsamlinger, markedspresentasjoner og annet. Som vi har sett siden Bjørvika-operaen sto ferdig, vil alle store utenlandske musikere og ensembler søke til Bjørvika.

Eller alternativ I: Oslos politikere bør kanskje revurdere sin oppfatning av at markedet også skal styre kulturen og foreta en realitetsvurdering og en forandring av eierforholdene i det konserthus de en gang fikk gratis i gave fra staten. Slik at det rett og slett blir i overenstemmelse med forutsetningene for denne gaven.

Alternativ II: Etter den fantastiske konserten i Bjørvika 14.3. er det et annet og atskillig mer realistisk alternativ som avtegner seg: Selv om orkesteret fortsatt har behov for prøvelokale og et fast sted å ha sine konserter – Oslo Konsertthus – må det snarest diskuteres løsninger for hvordan landets fremste symfoniorkesteret kan ha ordinære konserter i landets fremste konsertlokalea. Om det skjer en eller to ganger i uke eller i måneden blir en annen sak. Mange steder er det slik at man deler konsertsteder. Staatskapelle Berlin spiller eksempelvis den ene dagen i Philharmlonie, den andre i Konzerthaus ved Gedankenmarktplatz foruten at det også ivaretar sine funksjoner i statsoperaen. Også Wiener-filharmonikerne kan dele sine konserter mellom Musikverein og Konzerthaus.

Musikken og derved opplevelsen som musikken fører med seg, kan med dette bli en helt annen. Publikum fortjener dette. Og begge institusjoner, Den Norske Opera & Ballett og Oslo-filharmonien, vil være tjent med det. Bjørvika vil bli fylt opp av herlig musikk framført av det beste vi kan by på og Oslo-filharmonien vil få seg et spillested det kan være tjent med.

Det er også et annet og atskillig mer innlysende argument: Bjørvika tiltrekker et publikum i langt større grad enn Oslo Konserthus. Den tre kvart fulle konserten 12.3. i konserthuset og den mer enn fulle konserten 14.3. i Bjørvika er klare bevis for dette