Star Wars: Episode 3 – Sithene Tar Hevn/ Revenge Of The Sith
Amerikansk Science Fiction fra 2005
Regi/ Manus: George Lucas
Skuespillere: Ewan McGregor, Hayden Christensen, Natalie Portman, Ian McDiarmid, Samuel L. Jackson, Christopher Lee
Lengde: 2 t. 20 min. Sensur: 11 år Distribusjon: Fox Films AS
Episode 3: Revenge Of The Sith er ikke bare en perfekt Star Wars-film. Det er en perfekt film.
Star Wars er mørkere enn noensinne, og atmosfæren mer truende. Det er dessuten mindre bla-bla og mye mer pang-pang. Men ikke vent deg en lykkelig slutt: De mystiske munk-aktige Jediene forsvinner, bittelille Yoda ender opp med å bo i en sump, og gutten med bollesveis som liker å kjøre pod-race forvandles til den tungpustede, kappekledde Darth Vader.
Klonekrigen har pågått i tre år: Filmen begynner med god, gammel stjernekrig: romskip som ”sikk-sakker” fra side til side, i hvert eneste hjørne på lerretet. Eksplosjoner til høyre og venstre. Laserstråler, høye lyder og massevis av droider.
Kraften til Anakin Skywalker har forbedret seg veldig siden forrige film. Vi vet ikke nøyaktig hvordan, men vi blir fortalt av Anakin at den har det – så vi bare godtar det. Etter en forrykende redningsaksjon, får Anakin og Obi-Wan Kenobi heltestatus. Anakin drar så tilbake til sin hemmelige kone, Padmè Amidala, og finner ut at hun er gravid.
Etter den intense første akten, bygger dramaet seg opp – før det så tar helt av, og når lysets hastighet: Star Wars blir mer spennende enn noensinne! Anakin blir lokket av den onde Keiseren, til den ”mørke siden”.
Anakin har først bare gode intensjoner, og er i tro om at han redder sin kjære kones liv. Han blir i stedet for en mester i ondskap, og ”fødes” i stil med Frankenstein, som Darth Vader: ”Riiiiiiiiiiiiiiiiiise,” sier Keiseren til sin nye lærling, og det høres ut som om selveste helvetesportene åpner seg for å svelge Anakin.
Obi-Wan og Anakin er mer som brødre denne gangen, enn mester/student-forholdet fra Episode 2: Attack Of The Clones. (Hvilket gjør den berryktede duellen mellom de to, langt mer tragisk).
Til alt du lurer på, er svaret: ja. Vil Hayden Christensen være overbevisende som Anakin? Vil kampen mellom Anakin og Obi-Wan leve opp til hypen? Knytter filmen sammen de gamle filmene? Kommer Chewbacca til å være med? Ja, ja, ja og JA! Vil det være flere kjedelige kjærlighetsscener mellom Anakin og Padmè? Dessverre, ja. Men bare en kjapp en.
Noe som vanligvis er viktig i en film, er at man liker helten i historien. Det var stort sett ikke tilfellet i Episode 1 og 2. Hayden Christensen har mottatt mye dårlig omtale for sin rolletolkning av Anakin Skywalker. Jeg skal ikke henge meg for mye opp i det her, men Christensen er en god skuespiller. Det folk ikke likte med ham, var karakteren som George Lucas skrev til ham. Anakin er en klagende og sutrende tenåring. Det er ikke meningen at vi skal like ham.
Alle ”proffene” er bra her: Ewan McGregor som tøffingen Obi-Wan Kenobi, og den aldrende kultfilm-legenden Christopher Lee som Count Dooku. Natalie Portman kler godt ørevarmer-flettene, og tilføyer litt følelser til den ellers så iskalde historien, og Ian McDiarmid er brutalt bra i rollen som den sure Keiseren. Samuel L. Jackson er tydeligvis ute av sitt vanlige element (ikke et eneste banneord glir ut av munnen hans), men han er vanvittig bra som tøffingen Mace Windu – faktisk så tøff, at han nesten får deg til å lure på om han er den eneste jedien med ordene ”Bad motherfucker” klistret på lommeboka si (Se Pulp Fiction om du ikke fikk med deg den).
Yoda er tilbake med mer slossing, og det serveres flere komiske spill mellom alles favorittroboter C-3PO og R2-D2. Vi introduseres også for en ny spennende skapning: Han er 50% romvesen og 50% robot, men 100% tøffing: Skurken General Grievous. Og hva er vel bedre enn en lyssabel? Vel, hva med fire? Det er i alle fall konklusjonen General Grievious kommer til. I en duell med Obi-Wan Kenobi, svinger han fire lyssabler, like enkelt som han skulle hakket opp løk og tomat.
Folk bryner ofte på nesa av dataeffekter i filmer (Og det med god grunn. For eksempel Mumien-filmene). Det klages over falskheten, og at man føler seg frakoblet fra spenningen. Men Episode 3: Revenge Of The Sith har de mest fantastiske spesialeffektene jeg noensinne har sett. Forbløffende!
Så til dialogene: De er ikke perfekt (Spesielt såpeopera-setningene som blir utvekslet mellom Anakin og Padmè, idet deres forbudte romanse stadig blomstrer). Det er etpar øyeblikk (Bare etpar!), som er til å flire av. Men har vi ikke lært oss å forvente det av Star Wars? Har noensinne Star Wars vært kjent for god dialog og gnistrende skuespillerprestasjoner? Manuset til Star Wars kunne vært bedre, men for all del: Glem ikke at hele Star Wars-sagaen ikke er annet enn et slags Flash Gordon-eventyr fra 30-tallet, oppdatert med snadder og spesialeffekter. Det er ikke akkurat Shakespeare, vet du – og det er heller ikke er meningen.
Det er 28 år siden George Lucas (som har mer penger enn Gud) gav verden den første Star Wars-filmen: A New Hope (Senere kjent som Episode 4). Det var en gøy, spennende og ikke minst revolusjonerende science fiction film. Det var noe helt nytt her: Ingen ustø Star Trek-kulisser. Det var dyktig fotografering, detaljerte effekter og modeller. Du kunne ikke engang se trådene.
Vi ble introdusert for flotte utenomjordiske vesen, og ikke minst alles favoritt-massemorder Darth Vader. Allerede i første scene, beviser han hvem som er skurken over alle skurker (til og med uten å si et eneste ord). Hjelmen, pusten, kappen og ikke minst: Den tøffe og bestemte måten han plasserer begge hendene på hoftene sine, og titter omkring seg som en misfornøyd rektor.
Vi fulgte gledelig heltene våre fra Episode 4: A New Hope: Luke Skywalker, Prinsesse Leia og Han Solo på flere eventyr i Episode 5: The Empire Strikes Back (1980) og Episode 6: Return Of The Jedi(1983). Fra disse gigantiske sci-fi filmene, grodde en enda større global ”kult” kjent som Star Wars fans: Mennesker som setter pris på fantasi, og som nødvendigvis ikke er nerder – selv om de ser en film 30 ganger. Evig lojale og med vidåpne armer tok vi imot hva ”Star Wars-kjeden” hadde å by på: Undertøy, sengetøy, actionfigurer, gardiner, dataspill, tegneserier, video og DVD – til og med matprodukter.
Fansen måtte vente helt til 1999 for at George Lucas skulle servere forhistorien til de suksessrike filmene. Første kapittel i trilogien om klonekrigen og Darth Vader, fikk tittelen Episode 1: Phantom Menace. Den ble en enorm suksess over hele verden, og mange har sett den om og om (og om) igjen.
Kritikerne oppførte seg som om de hadde lyst til å brenne ned kinoene etter å ha sett den. Men barna elsket Phantom Menace. Du hører trossalt ikke dem si: ”Øh, jamen dataeffektene?” eller ”Øh, jamen de dårlige dialogene?”. Det var en film hovedsakelig for barn, og voksne som fortsatt har kontakten med barnet i seg. Ikke for de sofistikerte, snobbete bedrevitende som bare foretrekker ”kunst”, og som mener at dialoger lavere enn Woody Allen-nivået er søppel.
Jeg ble personlig øyeblikkelig glad i den nye, koselige og tullete verdensrom-operaen. I begynnelsen av Episode 1: Phantom Menace, får man for første gang virkelig sett hva en jedi var i stand til. De tok lyssablene sine og gjorde ting som du alltid hadde hatt lyst til å se dem gjøre, som for eksempel å stikke dem gjennom stålvegger, og kutte dem opp som en boks med bønner.
Vel, man kan man trygt si at oppfølgeren Episode 2: Attack Of The Clones heller ikke var særlig populær hos kritikerne: ”Pinlige dialoger”, ”Stive skuespillere”, ”Som å se på et dataspill”. Kritikkene er absolutt verdig til en viss grad – men høyst overdreven. Kritikerne flagget med det negative, som om det var en lynsjing.
Jeg mener ikke at Episode 1 og Episode 2 er perfekte: Fabrikkscenen og pod race-scenen har spennende øyeblikk, men lider av et voldsomt dataspill-syndrom. Men det er så mye moro å finne i de moderne Star Wars-filmene: Blant annet de anspente duellene med Darth Maul og Jango Fett. Gøy er det også å se 80 år gamle Christopher Lee (Mest kjent fra gamle Dracula-filmer, og som Saruman i Ringenes Herre) banke opp Obi-Wan og Anakin med lyssabel, og etterpå møte grønne, lille Yoda i nærkamp. Å henge seg opp i detaljer, fokusere på negative ting og slakte disse artige filmene, blir som å dra på tivoli og snakke dritt om alle karusellene. Med andre ord, meningsløst.
Noe som derimot er utilgivelig, er den overdrevne bruken i Episode 1: Phantom Menace av eklingen Jar-Jar Binks. Hvilket bringer oss tilbake til Episode 3: Revenge Of The Sith. Pust dypt inn… Jar-Jar Binks er bare med i etpar sekunder. Ja, du leste riktig, og du kan puste ut igjen.
Episode 3: Revenge Of The Sith er veldig mørk. Det er, som sagt, heller ingen lykkelig slutt her som ”Medalje-utdelingen” i Episode 4: A New Hope (En scene det er umulig å ikke smile muntert til – Tro meg, jeg har prøvd). Men mørk, lys, bra eller middels: Star Wars er alltid en god påminnelse om at barnet i meg fortsatt liker å spise popcorn, og alltid er klar for et godt eventyr, langt, langt unna virkeligheten.
