Rocky Balboa
Amerikansk actiondrama fra 2006
Regi og manus: Sylvester Stallone
Skuespillere: Sylvester Stallone, Burt Young, Milo Ventimiglia, Geraldine Hughes
Produsent: W. Chartoff, K. King, C. Winkler, D. Winkler
Musikk: Bill Conti Lengde: 1 t. 42 min. Distribusjon: SF Norge Aldersgrense: 11 år
Sylvester Stallone sjokkerte alle når han kunngjorde at han skulle skrive, regissere og spille i en splitter ny Rocky-film. Mannen er jo tross alt seksti år gammel! Det kunne jo ikke gå bra. Eller kunne det..?
Jeg liker selvfølgelig de store klassikerne. Raging Bull? Genial. Rocky 4? Helt idiotisk, men likevel svært underholdende. Med andre ord – jeg gledet meg veldig til å se Sylvester Stallone ta på seg Rockys boksehansker en gang til. Jeg ventet at filmen skulle være litt heroisk. Hvilket den er. Jeg ventet meg at den skulle være nostalgisk, hvilket den absolutt er. Men det jeg ikke ventet meg, var hvor følelsesladet og (jeg tuller ikke) rørende den er.
”It ain’t about how hard you hit… It’s about how hard you can get hit, and keep moving forward.” En enkel setning fra filmen – men pokker heller, den rørte meg. Og er det egentlig noen der ute, som ikke får litt gåsehud når de hører Rocky-musikken? Du vet, den derre funky gitar, keyboard og trompet musikken. Når det kommer til stykket, løfter nok til og med de mest ivrige filmsnobbene nevene sine i været, og heier på den ultimate underdoggen Rocky.
Disse filmene handler egentlig ikke så mye om boksing. Ja, ja, testosteronet eksploderer i 80-talls oppfølgerne – men Rocky Balboa er, som Steffen Tangstad fortalte meg etter visningen av denne filmen: ”Back to the roots”. Den er mer en karakterstudie enn en actionfilm, og det tar faktisk mer enn en time før Rocky bestemmer seg for å gå tilbake i ringen. Før det, handler filmen om hvor Rocky befinner seg nå. Og ting har virkelig forandret seg siden sist vi så ham. The Italian Stallion driver en restaurant, kona Adrian er død og sønnen hans er lei av å leve i farens skygge.
En dag får Rocky med seg et sportsprogram på TV, hvor en computer har blitt programmert til å simulere en virtuell boksekamp mellom ham og den nåværende verdensmesteren Mason ”The Line” Dixon. Rockys lyst til å bokse vekkes dermed igjen, og han bestemmer seg for å gjøre comeback. Han må dessuten stilne sine indre demoner og vise for seg selv og andre at han ikke er en spøk – at han fortsatt kan.
Skuespillerne i filmen er førsteklasses. Og i motsetning til Rockys motstandere i forgjengerne, er ikke Mason ”The Line” Dixon en bad-guy. Han er verken kjepphøy som Apollo Creed eller ond som Clubber Langog Ivan Drago. Han er bare en bokser som forsøker å få litt respekt innen sporten han elsker.
Rocky 1 handlet om en ”Nobody” som ingen trodde på. Rocky Balboahandler om en som pleide å være stor, men som ingen tror på lenger. Når Rocky sier at han ønsker en siste sjanse for å bevise at han ”still got something left in the basement”, virker det nesten som om det er Stallone selv som prater. Etter mange dårlige filmer på 90-tallet, har han også blitt en spøk for mange. Men han lager altså fortsatt filmer, og denne her er bedre enn noen kunne ha forventet.
Jeg satte meg ned for å se Rocky Balboa, og ventet meg en katastrofe – men ble i stedet for vitne til den beste overraskelsen på lenge. Stallone har endelig skrevet et manus som er like lidenskapelig og personlig som Rocky 1, og regien er perfekt. Den er ikke overgjort, den er langt ifra overprodusert og den er aldri for fancy. ”Bare” enkel og grei – slik den er ment å være.
Det er altså en del rørende øyeblikk i filmen, og scenen der Rocky og sønnen hans konfronterer hverandre er Stallones beste øyeblikk på film noensinne. Men Rocky Balboa byr jo ikke bare på drama og dialoger. Det er selvfølgelig action, og du kommer til å juble når Bill Contis berømte trenings-musikk starter (”Trying hard now, getting strong now, GONNA FLY NOW!”).
Gode gamle Rocko pumper jern, hamrer løs på frossent kjøtt, drikker råe egg og løper opp til toppen av trappen ved Philadelphias Kunstmuseum. Å se den gamle traveren trene igjen er som å treffe en gammel slektning eller din beste venn, og få en god klem. Du kommer til å sitte å glise nostalgisk som en idiot. Og når det er dags for den store kampen, vil du sitte anspent på tuppen av stolen. Ja, det er faktisk helt utrolig hvor mye spenning Stallone klarer å vri ut av sluttscenen.
Til dags dato har Stallone regissert seks filmer og skrevet omkring tjue manus, men han har aldri vist så mye talent som han gjør her. Rocky Balboa er både inspirerende, rørende og spennende, og det virker som den kommer rett fra levra. Det er en vakker slutt på en svært undervurdert filmserie, som Stallone aldri får nok ros for. Det er synd at dette er Rockys siste kamp, og man får nesten klump i halsen av å tenke på det. Men aah… for en god avslutning.
