På sporene etter Richard Strauss

Garmisch-Partenkirchen er stedet for de årlige nyttårshopprennene. De fleste oppegående nordmenn har derfor et godt kjennskap til stedet. Ikke minst blir vi i overøst med spektakulære TV-bilder fra den fenomenale alpenaturen rundt byen.

Men stedet er også noe mer. Det er et kultsted i Tyskland fordi det var her Richard Strauss valgte å bosette seg og leve siste halvdel av sitt liv og det er her han ligger begravet. Richard Strauss (1865 – 1949) var Tysklands siste store komponist. Han var også den siste store toneskaper som sto med beina i den romantiske tradisjon.

Han er mest kjent for sine spektakulære orkesterverk og operaer. Det finnes omtrent ikke den person ikke kjenner fanfaren fra filmen En Romodyssee. Den er hentet fra Richard Strauss store orkesterdikt Also sprach Zarathustra. Men han har skrevet atskillig mer, symfoniske dikt, konserter, ballettmusikk og en hel mengde operaer. Sin siste komposisjon Fire siste sanger tilegnet han Kirsten Flagstad som også urframførte dem i Albert Hall i London 1950.

Som operakomponist var han en av det forrige århundrets mest betydningsfulle. Hans mest populære opera er utvilsomt Rosenkavaleren, en sjarmerende opera med wienersk temperatur over seg. Både denne, Salome og Ariadne auf Naxos har jevnlig stått på spilleplanen til Den Norske Opera. Ensemblet her hjemmefra tok også med seg Ariadne auf Naxos på et vellykket gjestespill til Spanias for et par år siden. I de fleste operaene har han samarbeidet med Hugo von Hofmannsthal om librettoene.

I orkestermusikken er han først og fremst kjent for å beherske det store klangapparatet. Han bruker ofte instrumenter langt utover det som er vanlig i det tradisjonelle symfoniorkesteret. Som komponist i den senromantiske tradisjonen var han med på å sprenge den tradisjonelle oppfatningen av orkesterklangen. I Alpesymfonien gjør han eksempelvis bruk av vindmaskiner og kubjeller. Et orgel hører med for å understreke de veldige visjonene i alpe-landskapet.

Oslo-filharmonien behersker Richard Strauss uvanlig godt. Både under Mariss Jansons og Andre Previn har orkesteret gjort formidable framføringer av Richard Strauss. En framføring av Alpesymfonien i Salzburg var i sin tid orkesterets gjennombrudd på den internasjonale arenaen. Det var også dette verket orkesteret framførte til strålende kritikker i Musikverein forrige helg. Med Mariss Jansons er det gjort en CD-innspilling av Till Eulenspiegels lustige Streiche.

Richard Strauss bosatte seg i Garmisch-Partenkirchen etter at han begynte å tjene penger på sine første operaer som Salome og Elektra helt på begynnelsen av 1900-tallet. Her lot han oppføre en stor villa som den dag i dag er i familiens eie. På messingskiltet utenfor nr. 42 står det beskjedent Richard Strauss. Ingen store prangende skilter forkynner hvem som bodde her en gang.

Villaen ligger vakkert til med de høyeste toppene i det nærliggende alpe-landskapet rett imot. Fremst er Zugspitz som er Tyskland høyeste topp. En av legendene om Richard Strauss er at han komponerte sin Alpesymfoni med utsikten til Zugspitz rett imot fra sitt arbeidsværelse. Men fullt så enkelt er det ikke. Den store utsikten fra villaens første etasje innfinner seg først når trær og hekker feller blader om høsten.

Richard Strauss var først og fremst en familiens mann. I denne villaen kunne han trekke seg tilbake til sine nærmeste. Her fant han ro og fred mellom alle sine oppdrag som dirigent og kapellmester. Men likesom Mahler er det ikke å nekte for at naturen var til stor inspirasjon for ham som komponist.

Å oppsøke sporene etter Richard Strauss i Garmisch-Partenkirchen blir fort en nærgående opplevelse. Det er ikke stort over femti år siden han døde og minnet etter ham står ennå levende. Han var ikke en som i likhet med Brahms oppsøkte kneipene om kvelden. I stedet brukte han sin tid på familien. Det var her han fant ro og inspirasjon til sin komponistvirksomhet,

I sin Sinfonia Domestica bekrefter han hvilken hjemmekjær mann han er. Det symfoniske diktet følger familien gjennom et helt døgn, ektefellenes tid sent på kvelden til på ha litt rom for seg selv inkludert.

På det offisielle Richard Strauss-instituttet kan man se og oppleve helt unike ting. Instituttet inneholder private eiendeler samt filmopptak av ham. Her kan man få bekreftet det Wienerkritikerne nylig skrev at å oppleve Andre Previn i Musikverein med Oslo-filharmonien er som å oppleve Richard Strauss på nytt. Rolig og tilbakelent – laidback heter det i nåtidens språk – dirigerer han sin musikk.

Du kan også oppleve å føre en samtale med komponisten, omtrent som fra det hinsidige. Samtalene er spilt inn etter radioopptak fra hans senere år og du kan stille ham fire spørsmål og få svar.

Men først og fremst er instituttet et levende bibliotek med skrifter og partiturer. Her kan man virkelig grave seg ned i kataloger og utgivelser. Vi fant førsteutkastet til Ariadne auf Naxos her, det som senere ble til orkestersuiten Bürger als Edelmann.

Kommer man ned i sentrum i byen er den sentrale plassen selvfølgelig Richard Strauss-plassen. Her står også en stor fontene som er et minnesmerke for den store komponisten. Naturlig nok er det kvinneskikkelser som her er gjengitt, i de fleste av hans operaer opptrer det gjerne 2-3 sentrale og dels kontrasterende kvinneskikkelser som eksempelvis i Elektra og Die Frau ohne Schatten.

Hvert år arrangeres også en stor Richard Strauss-festival i Garmisch-Partenkirchen.

Garmisch-Partenkirchen er Tysklands fremste vintersportsted. Det er lett å komme dit fra München enten med tog eller bil. Men byen har ikke bare slalåmløyper og hoppbakker. Her møter vi bokstavelig talt sporene etter Tyskland siste store komponist. Levende og nært, vi kommer hans musikk og liv helt inn på livet.