Samtidskunstmuseet 18.9.2004 – 2.1.2005
Annette Messager: Mellom deg og meg
Hun er et navn med en god klang i Frankrike, og man kan trygt si at hun tilhører rekken av ledende samtidskunstnere. Utstillingen på Samtidskunstmuseet er den første store utstillingen med hennes arbeider i Norge. Det er derfor på tide at vi blir kjent med hennes kunst. Det sier mye at hun skal representere Frankrike neste år på Venezia-biennalen.
De verkene vi blir presentert for på denne utstillingen spenner fra det uhyggelig og gruoppvekkende til det mystiske og delvis også det komiske. Det er ikke tradisjonell kunst for lerret, men en mellomting mellom skulptur og installasjon. Hun lager ikke akkurat kunst for det estetiske, selv om hun benytter seg av trivielle virkemidler som bruk av teddybjørner og andre kosedyr.
Det er ikke lyse toner hun slår an hos oss. Vi trekkes umiddelbart i retning av å assosiere med kvinner som blir maltrakterte og skamferte, kropper som er skåret opp, lemmer som henger fra taket. Det er ikke akkurat noe hverdagssyn. Ofte finner vi kosedyr og bløtdyrvesener i hennes gjenstander. Dette er ikke kunst som skal stemme til det lyse og optimistiske.
Men vi kan i hvert fall si at de gjør umiddelbart inntrykk. For undertegnede ble det umiddelbart refleksjoner i retning av vold og krig, kanskje var jeg ennå påvirket av de siste dagers terrorhendelser. Derfor måtte jeg også spørre om det var noen mening bak det å stable en bok av Haakon Lie i et av hennes verk, Fabler og fortellinger. Det var det ikke, fikk vi vite. I denne sammenheng var denne boktittelen tilfeldig valgt. Kanskje, vil vi si. For totalinntrykket for oss var ikke til å rokke på. Terroren i Midt-Østen lar seg ikke fordrive i en slik sammenheng.
Det inntrykket hun gjør med sine halvt installasjonere og halvt skulpturer er dystert og uhyggelig. Vi kan snakke om all den fornedrelse kvinner har vært utsatt for, men vi kan også umiddelbart assosiere med den voldssituasjonen som er i verden i dag og hvordan dette påvirker oss. Sterkest inntrykk i så måte gjorde den store installasjonen hvor lemmer, eller deler av lemmer og andre gjenstander som kan assosieres med menneskekropper er huket opp i taket. Der sendes de rundt og rundt på skinner i hele den ene delen av salen. På gulvet, i mørket, finner vi andre forvridde deler under svart netting som også kan assosieres som del av dette.
Men hun lager også verk med innslag av det komiske. En puddel, et bløtdyr, sendes rundt og rundt på gulvet. El liten motor trekker den rundt på en løpebane gjennom flere rom. Er det vesle voffsen som dukker opp fra gulvet?
I mange verk ser vi at svarte nett ligger rundt det som kan minne om skikkelser og lemmer. Symbolikken blir påtakelig og sterk. Kontrasten desto sterkere.
Flere serier er viet ansikter som er delvis skamferte. De mangler tenner og kan være retusjerte. I disse verkene aner vi også en dyp personlig fortvilelse. Dette kan være historier som fortelles, retusjeriingen kan være gjort for å pynte på ansiktene, forgjeves forsøke å få dem til å framstå forskjønnet, noe som kanskje gjør de mer heslige.
Et dødningehode er sammensatt av fargeblyanter. Det soppm tilsynelatende virker å være et dødningehode, består av fargeblyanter når du går nærmere innpå.
Disse burleske virkemidlene gjør at man kan ikke komme bort fra at i alt det makabre framgår det også en form for svart lystighet. Er det slik at hun også skal si at vi ikke skal være så fortvilte i denne verden, uansett hvor svart den enn ser ut? Eller er de burleske virkemidlene bare med på å forsterke det makabre?
Hun stiller spørsmål og hun får assosiasjonene til å rase rundt i oss. Sånn sett er det kunst med mening, kunst som fungerer. Inntrykkene melder seg på hos oss og utstillingen fortsetter å leve i lang tid etterpå.
Men forvent deg ingen kosestund blant teddybjørnene.
