Alfie, engelsk-amerikansk komedie fra 2004
med: Jude Law, Susan Sarandon, Marisa Tomei, Omar Epps, Sienna Mill regi: Charles Shyer
Det er ikke med store forventninger man overværer en film fra Charles Shyer. Vi snakker her om regissøren bak tåpelige komediefadeser som Brudens far og Brudens far 2. Shyer har denne gangen påtatt seg å lage nyinnspilling av sekstitallsfilmen Alfie. Den handlet om en kynisk playboy som legger ned kvinner i kjappere tempo enn en totaktsmotor. Originalen sjokkerte i sin tid publikum ifølge nyinnspillingens offisielle nettside. Vår tids Alfie er dessverre bare sjokkerende langtekkelig i all sin korrekthet.
Vi møter Jude Law i hovedrollen Michael Caine tolket på sekstitallet. Isolert sett gjør Law en helt grei jobb, i hvert fall i startfasen. Dessuten kler han rent utseendemessig rollen som overfladisk, sjarmerende skjørtejeger. Det er derfor synd at han må forholde seg til et tynt manus, hvor man prøver å redde den brølende mangelen på god historie med en kombinasjon av vittig dialog og Alfies egne monologer til publikum. De småmorsomme, aforistiske kommentarene treffer riktignok nå og da, som når han for eksempel bedyrer at hans filosofi er europeisk, og at han derfor ”… setter pris på piker, vin og … vel egentlig bare piker og vin, selv om piker og piker kan være et morsomt alternativ”. Andre ganger faller det gjennom og blir pinlig plumpt.
Filmen er likevel ikke på sitt verste når den prøver å være humoristisk og bare får det halvveis til. Riktig ille blir den først når den glir over i et forutsigbart, moraliserende alvor. Alfie utvikler seg selvsagt fra slem egoist til knasende grei kar. Det gjør som vi alle vet hovedpersonen i nær sagt alle amerikanske filmer hvor det tematiske utgangspunktet er kynisme. Man har ikke vært på kino alt for ofte om man ikke skjønner hvor dette bærer.
Gjennom å få seg noen smeller når ting ikke går helt etter forførerhåndboka, går filmens estetisk bevisste, vandrende kjønnsorgan helt etter Hollywood-malen fra selvinvolvert følelseskulde, til ”dype” innsikter om at det muligens er noe mer ved livet enn stadig nye erobringer. Dette blir for så vidt ironisk og småmorsomt når Alfie i starten av denne prosessen selv åpenbart tror han er blitt en visere mann i det han innser at hans gamle, stygge tante kanskje tross alt hadde rett da hun hevdet at utseende ikke er alt. Mot slutten derimot er karakteren blitt så genuint sympatisk, floskelaktig klok og fremfor alt korrekt at det grenser til det ufrivillig komiske. Vi må tåle scener der en ulykkelig Lawmed triste valpeøyne beklager hvem han var noen måneder tidligere, i det han helt tilfeldig møter forsmådde elskerinner på nytt. Dette akkopagneres til alt overmål av en guffent svulstig musikk, som gjør alt annet enn å sette følelsene våre i medlidenhet med den skadeskutte playboyen, der hvor Shyer egentlig vil ha dem.
Samlet sett er denne filmen omtrent som en endeløs episode av tv-serien Sex og singelliv, bare med omvendt kjønnslig fortegn. Muligens gir den ferske innsikter til menn tidlig i tjueårsalderen, som akkurat har flyttet hjemmefra, og stort sett har tilfeldig sex på agendaen. Vi andre som har vært der og gjort det, kan trygt finne oss en annen kinosal.
