No Country for Old Men
amerikansk film fra 2008
Javier Bardem, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Woody Harrelson, Kelly Macdonald regi: Ethan og Joel Coen
No Country for Old Men er et rått storverk om den iboende volden i det amerikanske samfunnet og kulturen. Filmen tar i bruk nesten bibelske metaforer for å skildre dette. Det er først og fremst den svært intense skuespillerprestasjonen fra Javier Bardem som spiller den psykopatiske voldsmannen som bærer denne filmen.
Ved årets Oscarutdeling tidligere i uka vant filmen fortjente Oscar-priser for beste film, beste regi, beste tilrettelagte manus og for beste mannlige birolle. Dette er ikke bare trofeer, de bare understreker at det er en tvers gjennom mesterfilm med kvalitet langt ut i fingerspissene.
I det ytre er det en rå voldsfilm. Handingen følger tilsynelatende det action-preget mønsteret som en slags moderne western. Men scenene er hyllet inn i et mønster som besetter og lar tilskueren trenge dypere ned i stoffet. Er det slik at volden – cowboy-tenkingen – er en del av USA’s sjel som er så dyptboende at den ikke kommer seg ut av det? Er den i det hele tatt identisk med det USA vi bare oppfatter fra den ytre siden? For voldshandlingene strekker seg langt bakover, filmen starter med en fortellerstemme som gir oss et innblikk i at dette er noe som følger generasjon på generasjon.
Scenene er langtrukne men ikke spekulativt voldsfikserte. Filmen tar hopp der de sannsynlige verste tingene skal skje, det er ikke oss som tilskuere som skal ta del i voldshandlingene ved å beskue dem, vi skal bare vite at det skjer – ikke hvordan. Dialogen er kort og konsis, vi skal la oss forstå at menneskene i dette voldsfikserte samfunnet er hengt opp i sine egne myter og ikke skal bruke tiden på å skravle.
En texaner spilt av Josh Brolin, kommer over en samling biler og nedskutte mennesker et sted langt ute på de øde slettene ned mot grensen til Mexico. Tilsynelatende virker det som om det har funnet sted et narko-oppgjør. Han tar opp en veske full av penger – og dermed er det vanvittige i gang. Forfølging, kamp på liv og død, kamp for å komme seg unna, konfrontasjoner. Filmen gir ikke et øyeblikk ro i løpet av de neste to timene.
Det er ingen heseblesende jakt. Scenene dveler. Du skal likesom trekkes inn i det forferdelige. Mye av filmen går med på å vise den gale og psykotiske drapsmannen på hans ferd. Mange av nærbildene fokuserer på Javier Bardem og hans ansikt. Den spanske skuespilleren leverer en utrolig prestasjon. Utstyrt med en forferdelig stygg sveis – bevisst gjort nettopp for dette – raser han ustoppelig fram med sin slaktepistol. Tilintetgjøring av alt som står i hans vei, dels av tilfeldigheter. Mynt og kron kan bli avgjørende for liv og død.
Det er først og fremst det eminente og intense spillet fra Oscar-prisvinneren som gjør dette til en svært minneverdig film. Hans uttrykk spiser seg innpå deg. Du blir tatt med i hans verden. Det er vold og galskap, en spiral som er så ubeskrivelig at du knapt fatter det.
Den snart pensjonerte sheriffen spilles av Tommy Lee Jones. Han reflekterer over det som skjer rundt ham og er den som lakonisk kommenterer voldssamfunnet og voldsfikseringen uten egentlig å ha evne til å gripe inn og gjøre noe med det.
Filmen bygger på en roman av Cormac McCarthy. Det er en to timers oddysse over en sosiopat som opptrer rolig og kaldt, men er verre enn det verste mareritt i dine drømmer. En enkel replikk over hva en øl kan føre til har en dypere mening som er langt mer forferdelig enn det du kan forestille deg.
En film med fremragende skuespillerprestasjoner men også en film du ikke bør styre unna hvis du bare skal ha en underholdende aften.
